Moratus – eller hva han nå hette

Helgas timeframskyving har gitt hard medfart altså! Jobba fra 9-15 på lørdag, var så ute med damene til kl 2. Og som dere vet, forsvinner en time der plutselig. Typisk det ja. Så BANG der er klokka 3… Stønn. Så var det opp relativt tidlig vil jeg påstå for å høre Ingunn Breistein (tror jeg…) på gudstjenesten. Hun var der nemlig og talte i fjor også. Og jeg husker det så innmari godt! (se samtale i et saltkar) Sa det til mannen, at ho dama der, ho er så ekte! Snakker rett fra hjertet, og om ting som beveger henne. Og det beveger meg.

Bare en liten henvisning til den talen i går. (Litt fritt fortalt.) Er temmelig sikker på at hun fortalte om en mann som levde i middelalderen, Moratus. (Hvis noen var der i går og mener at han hette noe helt annet, eller at han levde en helt annen tid, bøyer jeg meg i støvet. Men det har på èn måte ikke så mye å si da…) Han var en lærd mann, men veldig fattig. En dag ble han alvorlig syk, og kom da til de fattiges “sykehus”. Mens han lå der på bordet (det er i alle fall sånn jeg ser det for meg…) stod legene rundt ham og snakket sammen på latin. De vurderte hva de skulle gjøre med den stakkars fattige mannen. Han var jo så fattig og arm, så de tenkte kanskje de kunne bruke kroppen hans til forskning og slikt. Da Moratus hørte dette, reiste han hodet opp og sa på latin: Regn ingen for uverdig som frelseren har dødd for på korset!

Tankevekkende. Jeg antar vi alle har en tendens til å skue hundene litt på håret. (Jaffal jeg, dessverre) Møter stadig mennesker man bare får lyst til å himle med øynene av. Snilt. Not. Regn ingen for uverdig som frelseren har dødd for på korset. Jesus døde på korset for meg. Ergo jeg er verdifull. Jesus døde på korset for deg. Ergo du er verdifull. Hadde vært skikkelig snæksent hvis man hele tiden klarte å gå med den innstillinga!! (For du vet – vanskelig å elske andre før man elsker seg selv…)