Fullstendig slått i bakken
Posted by Siri den april 21, 2007
Denne helga er jeg alene hjemme. Det har jeg jo sagt før. Jentene er her jo, altså, men rent sånn voksenslig. Mamma er i Danmark. Hun kommer hjem om noen timer. Har just kommet hjem fra jobb, og er helt på tuppa.
Fikk høre at mammas venninne har fått kreft. Skal vel ikke skrive så mye om det, siden jeg ikke vet så veldig mye. Veldig kjekt. Var på butikken, så sier ei at det var så trist å høre om dette her da. Og jeg har ikke hørt om dette her før. Men det visste jo ikke hun, stakkars…Men det er kanskje verre nå. For jeg har jo ikke noen å snakke med. Derfor snakker jeg med meg selv. Her.
Nå er det tre år siden pappa døde av kreft. For utenforstående var nok det et sjokk. Det var jo selvfølgelig det for meg også, men det blir noe helt annet når man er så nær situasjonen hele tida. Ser utviklinga fra time til time. Da blir tankeprosessen og helingsprosessen en helt annen. (Når jeg hører om folk som får kreft, tenker jeg automatisk på det øyeblikk de dør, og de andre blir igjen. Beklager altså. Det kan jo skje under i 2007 også!) Når man ikke er oppi det, tenker man jo ikke på det konstant. Da lever man jo livet man pleier på en måte, og da er en dag kort, og en uke flyr. Har man en så syk person i nær omkrets, er det plutselig minuttene og timene man teller. Da går tiden utrolig mye treigere. Derfor tror jeg det kommer som sjokk på utenforstående når en person blir dødssyk og dør.
Jeg innrømmer glatt at tankene ble veldig negative og deprimerende her. Det trenger jo ikke være sånn. Mange blir jo faktisk friske. Og mange kan jo leve lenge med sykdommen. Vi skal jo alle dø en gang. Kan jo ikke vite hva morgendagen bringer, uansett hvor mye man planlegger. Men det er et sjokk. Man blir fullstendig slått i bakken. Hårene reiser seg på kroppen. Det er ikke noen ting som er kjekke i slike øyeblikk.
Man kan jo bli fristet til å rope – hvor er du Gud?!? Ikke det at jeg mener vi skal være unntatt for sykdommer og slikt. Men i slike stunder føles han kanskje langt borte. Vet at for pappa var det stikk motsatt. Men det er kanskje ikke så rart. Det var jo de to som snart skulle møtes.) Tror han hvisker i øret – jeg er jo her. Bare det at i min fortvilelse hører jeg det ikke alltid.
