nei å nei!

Det er jo fryktelig irriterende, men tror du ikke jeg nettopp smalt i meg en sjokolade! Egentlig var jeg sulten…Men så skulle jeg liksom ikke spise mat ennå. Og nå er jeg kvalm. For det var jo så deilig med sjokolade, så jeg spiste den så fort…Huff å huff altså.

Man blir jammen meg uggen av å spise pannekaker til middag altså! Det gjør i alle fall jeg. Litt sånn småkvalm og dårlig ånde følelse… Ikke bra… Så jeg skal nok ikke mekke pannekaker på en mandag igjen. Kan du tenke deg noe så ille som å føle at du har dårlig ånde? Sånn derre livredd for å snakke og puste i noens retning… Og det er jammen meg ikke lett å unngå i et kor altså. Det er jo folk overalt!! Hehe. I dag føler jeg meg forresten ekstremt fjortis altså. Altså altså altså (tenkte jeg skulle bli ferdig med altså) Man blir jo kanskje litt påvirka også…? Det blir jo litt fnising og knising ja. Og jeg HIVER meg på vettu. Det er gøy ja. Skulle kanskje ikke akkurat ønske at jeg VAR fjorten, MEN jeg skulle ønske jeg var mer som jeg er nå da jeg VAR fjorten. Eller kanskje sytten heller. I grunnen kjipt det der. For de fleste tenåringer er kanskje litt usikre. Man kan jo jaffal tro at det fins flere som en selv…

Da jeg var tenåring var jeg sinnsykt usikker. Livredd for å skille meg ut. Livredd for å bli sett. Livredd for å ikke bli sett. Vanskelig…. Tenk hvor mye gøyere jeg kunne hatt det dersom jeg kunne slippe meg litt mer løs! Kjenner at jeg fortsatt er litt usikker og slikt altså, for all del, men det hjelper Men jeg tror kanskje det er menneskene rundt meg som gir meg selvtillit altså. Vet ikke om det er sånn for alle. Har en følelse av at noen bare er så selvsikre, men man vet jo aldri… Så hvis man har et trygt og sundt og funny apparat rundt seg, tror jeg at man blir tryggere på seg selv også. Familie, venner, og andre mennesker som kan backe og gi støtte. Målet må jo være å være et bidrag til slikt for andre Det hadde vært herlig!

Når jeg ser tilbake på livet til nå, så er det jo enkelte mennesker som har betydd mer for meg enn andre. For å si det på den måten. Noen av disse personene har gitt meg mer selvtillit, og sad enough - noen har svekket den. Kan jo si at det hele er min egen skyld da, som lar andre mennesker styre meg på den måten, men jeg tror kanskje ikke jeg er helt alene om å føle det slik. Derfor er det kanskje i dag veldig viktig å tenke litt på hva jeg vil være. Vil jeg være en person noen andre ser tilbake på for det første? Vil jeg bety noe for noen? Og så - betyr jeg noe for noen nå? Er jeg et positivt bidrag i tilfelle? Kan jeg gjøre noe for å gi andre noe? Det verste er jo antakelig det at uansett hva du måtte tro, så er det noen som ser DEG. Noen ser opp til DEG. (da jeg var fjorten trodde jeg virkelig ikke at jeg kunne være noe for noen. I ettertid nå har jeg fått vite at noen hadde så lyst til å gå sammen med oss, men ikke turte spørre…Det hadde jeg ALDRI trodd)

I dag har jeg fått høre ting om meg selv som jeg nok har et helt annet bilde av. Det ser ut til at folk tror jeg går rundt og smiler hele dagen. (det var en overdrivelse) Men noen har liksom uttalt: kanikk se for meg at du kan gå en dag uten å smile. (og det er det sikkert ingen som kan heller, gå en hel dag uten å smile et aldri så lite smil, men du skjønner sikkert) En annen skrev : vi gleder oss til å se ditt blide åsyn. Men egentlig så har ikke jeg noe inntrykk av at jeg er så himla blid! Jeg er faktisk ikke det. (irriterende nok sier mannen i dette øyeblikk at jeg ER blid!! Er det ingen som fatter at jeg ikke er det eller!!) Dette var bare et eksempel på at andre kanskje oppfatter ting annerledes enn man oppfatter ting selv.