den bortkomne

Alltid når vi hører om den bortkomne sønn, så føler jeg at de sier at denne beretningen egentlig burde hett den ventende far. Og det er jeg jo saktens enig i jeg! For det er jo en historie om en far som venter. Og det er jo det som er så fantastisk med denne historien. At han venter. Ja, hvis du ikke skulle ane hvilken historie jeg sikter til – her er er den:

Den bortkomne sønnen
11 Jesus sa: «En mann hadde to sønner. 12 Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. 13 Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. 14 Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. 15 Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. 16 Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
17 Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! 18 Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ 20 Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. 21 Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ 22 Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. 23 Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. 24 For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.
25 Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. 26 Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. 27 ‘Din bror er kommet hjem,’ svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ 28 Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. 29 Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. 30 Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ 31 Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. 32 Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

I går var jeg på fellesmøte med Egil Svartdahl. Han er forresten utrolig bra på å formidle altså! Anbefales på det varmeste Han sa: Egentlig burde denne fortellingen hatt en annen overskrift. Den burde i alle fall hett de bortkomne sønnene. Og så holdt han en tale om den andre sønnen. Og det er sånn ca første gang for min del at jeg har fått høre en hel tale om han. Og dessverre – han er minst like borte han som han som kom hjem… Han ble sint da han fant ut at bror hans hadde kommet hjem, og faren hadde stelt istand fest for ham. Han kaller han ikke en gang bror. Men denne din sønn. Som om han tror han er bedre enn ham. Etter alt jeg har gjort for deg, sier han. Som om han tror han fortjener bedre enn broren…

Selv om han egentlig er hjemme, er han langt utpå jordet. Og det er vel muligens slik mange av oss er idag. Vi er hjemme (hjemme er der inni hjertet hvor vi er sammen med Jesus) på utsida. De rundt oss har et inntrykk av at vi er hjemme. Vi går i menighetene, vi er moralske, vi er fromme, vi er slik vi tror vi bør være. Vi arbeider med vårt ytre, slik at vi fortjener—-

Men det har jo ingenting med om vi er hjemme for det. Han sa det slik, han og kona har vært gift i noen og tredve år. Selv om de har delt hus og seng hele denne tiden, så er det av og til som om de få centimetrene like godt kunne vært mil. Selv om man deler hus, så betyr ikke det at man deler hjertene med hverandre.

Jeg kjenner at det er akkurat sånn det føles for tida. Jeg er bare helt helt borte. Lever i min lille boble. En boble jeg ikke får sprukket. Så kjenner jeg det at når jeg sitter på et møte sånn som i går, så skulle jeg etter hodet mitt ha snakket med noen, blitt bedt for. Og før i gamle dager var ikke det noe problem, for hjertet mitt ville ha hamret sånn at jeg ikke hadde klart å la være. Så tenker jeg – siden jeg ikke FØLER noe (neida, frelsen er slett ikke bygd på følelser. Men det er jo mye enklere hvis følelsene blir så sterke at de forteller en hva en må gjøre) hva gjør jeg da?

Dette er kanskje mest en liten bloggings for meg selv. Og den blir lang. Men det er så godt å få tankene ned på en måte. Og kan de hjelpe deg også i samme slengen, så er det jo ikke noe som er bedre enn det…. Vi blir jo bare eldre. Selv om vi kan føle oss aldri så unge. Og det blir stadig skumlere å ydmyke oss og stige ned av vår høye hest. Det er skummelt. At det er sånn. Det skulle være helt annerledes.

Vi skulle alle ha grått og ledd på hvert møte vi var. For Gud ønsker jo å møte oss? Han står jo der og venter? Og når vi virkelig får møte ham, så fører det først til gråt, så latter. For vi tror jo at vi er så uverdige. Vi er ikke lenger verdige til å kalles sønn og datter. Så setter Gud ringen på fingeren vår, og vi må bryte ut i gledesutbrudd (ofte kalt latter) i fullstendig jubelrus. Hvorfor er det ikke sånn?

Kan det hende vi tror vi fortjener denne festen uten å komme hjem? Kan det hende vi jobber så hardt for vårt ytre, at vi glemmer at det er det indre som teller? Kan det hende vi er så opptatte med vår rettferdighets og moralske arbeidsoppgave, at vi glemmer at Gud er FAR? Ser vi bare krav og regler? Glemmer vi hjertet? Glemmer vi at vi trenger å komme hjem? At vi trenger tilgivelse for vår likegyldighet og utilstrekkelighet? Hvor vanskeligere er det vel for en “sønn” som egentlig er “hjemme” å virkelig komme hjem, enn for en fortapt sønn som er laaaangt borte å komme hjem. For han siste er det det eneste alternativet. For deg da? For meg da? Kommer vi hjem? Er vi hjemme?

ALT av nåde. Vi kan ikke gjøre oss fortjent til denne festen. Vi blir aldri rettferdige pga våre gjerninger. Vi kan aldri bli gode nok. Slutt å jobb for det! Innse det! ALT av NÅDE! Det betyr at vi ikke fikser det selv, men får gaven gratis fordi Gud ELSKER oss så høyt at han gav JESUS for at JEG og DU skulle få leve hjemme hos Gud. Hjemme. Hvor er du? Hjemme? Borte? Kom heim. Kom heim. Kom heim.