Morgenstemning

Ligger her i hotellsenga i Oslo. Klokka nærmer seg ni, og teoretisk sett så skulle en vel snart stå opp, ta seg en dusj, og gå ned for å spise en god hotellfrokost. MEN nei, sånn skulle det jo ikke bli! Det skjedde at man hørte en lyd. En høy lyd. Og den ble repetert mange mange ganger med et helt jevnt tempo. Så begynte hjernen å fungere, og så spurte man: Er det brannalarm??? Så fikk man et bekreftende svar av mannen. Så spurte man: skal man liksom gå ut da? Så sa mannen: kan du ikke ta å kle deg? Og så tok man på seg noe tøy, og så lurte man på om man skulle ta med seg noen ting ut, men så skulle man visst ikke det, og så gikk man ut døra.

Ute i ganga traff man venner og mange mange ukjente mennesker. De sneglet seg ned gjennom den trange snirklete trappa. Noen hadde på seg tøy. Det vil si de fleste hadde på seg tøy. Noen dvs en del gikk faktisk barbeint av alle ting. Skulle jo tro at skoene stod rett innafor døra, så man kunne raske dem med seg uansett hvor dårlig tid man fikk. Men noen valgte tydeligvis å stå barbeint ute i Oslos høstmorgen. Ja, og så må det jo nevnes at en kom i bare håndkleet. Jeg kjenner jeg er glad jeg ikke stod i dusjen da det hele startet. Ja, så kom vi ned i lobbyen, der stod det mange mennesker. Og det tenker jeg er jo helt feil. Men men. Vi gikk rett ut vi da, og alle ble vel beordret ut. Så kom en mann og sa at alle måtte registrere romnummer og navn. Hmmm…var det før eller etter at det kom to brannbiler?? Tja, i alle fall – brannmennene gikk til hotellet, og mens en liten flokk fulgte hotellmannens instrukser om registrering, sa brannmannen: Nå kan dere gå inn.

Og så gikk vi inn.

Og så gikk vi rett til frokosten. Og så gikk vi til rommet. Og her ligger vi.