I løpet av en dag så snakker en antakeligvis med flere mennesker. I løpet av en uke har man forhåpentligvis snakket med en del mennesker. I løpet av en måned må vel de aller fleste ha snakket med en hau av folk?
Men hva har man egentlig sagt? Og viktigere kanskje – hva har man egentlig hørt?
Noen kommentarer man får brenner seg fast på netthinnen, og blir liggende der i det man tror er forever. Antakelig glemmer man det igjen en annen gang noe nytt brennes fast der, men det er sikkert litt individuelt. Kan jeg kalle deg baggypants? En snill konsti kommentar som sitter på min hjerne. Og den tolket jeg utelukkende positivt altså, bare for å ha sagt det også. En annen kommentar som er blitt uttrykt i mitt nærvær – og bare mitt nærvær, sagt med henhold til kryp som mange ganger suger blod; f.eks mygg: jeg ser ikke så juicy ut Hvordan skal jeg tolke den? Du ser ikke juicy ut nei, men det gjør jeg kanskje?? Jeg kan jo velge å drite i hele greia, ikke sant, men sånn er jo ikke jeg nei! Ja da, kall meg feit! Er min respons til den altså.
Men slike kommentarer og uttalelser er jo EGENTLIG ikke viktige i det hele tatt da. Det betyr jo egentlig ikke så mye for selve livet (selv om jeg sliter litt med tanke på kiloer og slikt for tida da. Ikke bli sinna på meg, for det måles jo bare ut fra det man trodde var sin egen norm…) (og det må bare nevnes at det kom flere slike kommentarer om at jeg er feit den dagen!!! fysj) (nok om det ja) Oppførselen til forskjellige mennesker skal vel på en måte bety mer enn ordene som kommer ut av munnen deres. Sier du du elsker meg, men aldri ser på meg, så tror jeg deg jo ikke f.eks. Så det må jammen meg tolkes det også… masse tolkninger ute og går tenker jeg meg. Og det er jo INGEN garanti for at man tolker det rett…
Så har man jo den type mennesker som sier rett ut hva de mener og synes også da. De er jo enkle å tolke sånt sett. Og enkelte oppførsler er jo også rimelig enkle å fatte. Sånn er det jo selvfølgelig. Men det finnes også mennesker som ikke sier det de mener, de skjuler det i noe som må tolkes rett. Jeg er jo selvfølgelig et slikt menneske. Ellers hadde jeg vel ikke kommet på at det finnes en gang…!! Jeg sier halve ting, så er det opp til omgivelsene å finne ut hva jeg egentlig mener. Og det er jammen meg slitsomt! For stort sett så skjønner de jo ingenting! Hehe…. Men jeg klarer heller ikke å bare si hva jeg mener faktisk.
Men vettu, så synes jeg jo at alle burde skjønne hva jeg mener også da, ikke sant? Og det syns sikkert alle andre som evt måtte likne på meg i akkurat dette tilfellet også. Så det er jo ikke rart at enkelte kan slite da… Men det er kanskje selve spenningen i relasjonene? Who knows…