gyldig legitimasjon

Jeg har jo skjønt det at jeg er heldig som har legitimasjon. Jeg har et dokument som viser akkurat hvem jeg er, så jeg kan ferdes ganske så greit over det meste. Du som ikke har gyldig legitimasjon, kan jo ikke kjøre bil jaffal, for sertifikatet er jo et eksempel på gyldig leg. Og du kan ikke reise utenlands, for passet er jo leg. Og du kan ikke få ta ut penger i banken… For da må du også ha gyldig leg. (Ja, hvis ikke kan en jo risikere at noen andre tømmer kontoen din jo! Og dèt er du vel ikke interessert i??)

Det er utrolig mange som blir litt småirritert når jeg spør om legitimasjon. Og på en måte skjønner jeg det jo også, for det var jo ikke sånn før. Og alt var jo så mye bedre før…. Ja, for det er jo ingen grunn til å endre noe som helst, er det vel?? Hehe…. Men det er jo utrolig mange mennesker som sliter maks, fordi de ikke har gyldig legitimasjon! Hva gjør de da? For å få leg, må du ha leg… Ja, ikke det at det var hele pointet her da:) Noen blir faktisk litt glade også når en spør etter leg, for de skjønner poenget med det, så det er alltid oppmuntrende for en stakkars nykommer;)

Der jeg har jobbet i det siste, er det mange stamkunder. De har ikke leg med seg (og ikke aner jeg om de i et hele tatt eier..) men de får benytte seg av tjenestene fordi NOEN GÅR GOD FOR DEM. De andre som jobber der, kjenner dem, og kan bekrefte at de er den de er. Det er ikke tall på hvor mange som sier: han kjenner meg, han går god for meg, og peker på sidemannen min i skranken. Og så utrolig heldige de er da! For hadde han nektet, hadde de måttet gå igjen!

Det er mange som prøver seg med annen legitimasjon. De har kanskje skolekort, eller busskort, eller en kopi av en eller annen oppholdstillatelse, en slags fullmakt, et bankkort uten bilde, osv, og så forventer og tror de at det er nok. Men det er ikke GYLDIG legitimasjon. Da blir de veldig opprørte……

SWITCH

I dag fikk jeg greie på at ei jeg kjenner har reist til et bedre sted. Det skjønner du vel hva betyr….nei, ikke til syden… Nei, Siri, sånt skal du ikke tøyse med. Det var veldig trist, men jeg var forberedt på det, for hun har vært syk lenge, og nå var det ikke mer de kunne gjøre for henne. Omtrent sånn som med pappa. Og da er det jo fantastisk deilig å tenke på at de har et sted å reise til som er bare beyond beyond ufattelig ubeskrivelig. Vi kan nok ikke i det hele tatt begynne å forstå hvordan det er i himmelen. Men vi vet det er et godt sted. Og jeg synes de er heldige som har kommet hjem.

Hun var heldig da på èn måte. For hun visste at hun skulle dø. Ja, jeg tror vel vi alle vet at vi skal dø, det er jo ikke sånn jeg mener! Men de fleste av oss går vel ikke rundt og tenker at det skal skje i så veldig nær framtid. Vi har jo på en måte både en tro på og et håp om at vi skal bli gamle. Skikkelig gamle. Jaffal 70 kanskje… (detten bli kanskje litt brutalt men…) helt til man plutselig får en bil i hodet, og så er livet brått slutt. Og vi fikk ikke tid til å tenke en tanke en gang…

Når livet tar slutt, så begynner det virkelige livet. Det evige livet. Og hvor skal vi spende det?? Forhåpentligvis sammen med alle de som har gått før oss hjem til Gud. Det er nå jaffal sånn jeg ser det, og det er min blogg! Så ser jeg for meg at vi står der da. For Gud. Og Han ser på oss. Hvorfor skal du få lov til å tilbringe evigheten hos meg? Jo, tenker du, jeg har jo vært et godt menneske, og jeg har ikke gjort mye galt jaffal! Jaffal jaffal ikke noe graverende, som drap, eller til og med stjeling. Og så har jeg lest Bibelen hele to ganger! Kan noen vers utenat faktisk! Ja, og så er jeg jo døpt, vil du se dåpsattesten min??

Du fatter tegninga? Vi kan altså ikke ta med oss noen gyldig leg framfor Gud. Det hjelper ikke om du har viet livet ditt til å gjøre gode gjerninger, har ofret alt til misjonen, og lært Bibelen utenat. For det er ikke det som teller. Jo, det er veldig bra for oss alt sammen, men det er ikke det som teller. Vi kan aldri bli gode nok for Gud. Vi kan ikke vise til noe som helst som får oss gjennom nåløyet. Det eneste eneste håpet vi har, er Jesus. Jesus som sitter ved Guds høyre hånd, og som er den eneste som kan gå god for oss. Vi står der, uten noe som helst, og så sier Jesus: Det er greit, jeg kjenner henne. Jeg går god for henne.

Det er vårt eneste håp. Jesus er den eneste muligheten. Grip sjansen mens den er tilstede. Det er så utrolig! For jeg tenker automatisk at jeg må gjøre så himla mye! Jeg må jo ditten og datten, og burde histen og pisten. Men det jeg trenger er en bestevenn named Jesus. Hva er ditt håp?

den bortkomne

Alltid når vi hører om den bortkomne sønn, så føler jeg at de sier at denne beretningen egentlig burde hett den ventende far. Og det er jeg jo saktens enig i jeg! For det er jo en historie om en far som venter. Og det er jo det som er så fantastisk med denne historien. At han venter. Ja, hvis du ikke skulle ane hvilken historie jeg sikter til – her er er den:

Den bortkomne sønnen
11 Jesus sa: «En mann hadde to sønner. 12 Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. 13 Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. 14 Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. 15 Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. 16 Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe.
17 Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! 18 Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. 19 Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ 20 Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.
Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. 21 Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ 22 Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. 23 Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. 24 For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden.
25 Imens var den eldste sønnen ute på markene. Da han gikk hjemover og nærmet seg gården, hørte han spill og dans. 26 Han ropte på en av karene og spurte hva som var på ferde. 27 ‘Din bror er kommet hjem,’ svarte han, ‘og din far har slaktet gjøkalven fordi han har fått ham tilbake i god behold.’ 28 Da ble han sint og ville ikke gå inn. Faren kom ut og prøvde å overtale ham. 29 Men han svarte faren: ‘Her har jeg tjent deg i alle år, og aldri har jeg gjort imot ditt bud; men meg har du ikke engang gitt et kje så jeg kunne holde fest med vennene mine. 30 Men straks denne sønnen din kommer hjem, han som har sløst bort pengene dine sammen med horer, da slakter du gjøkalven for ham!’ 31 Faren sa til ham: ‘Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. 32 Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’»

I går var jeg på fellesmøte med Egil Svartdahl. Han er forresten utrolig bra på å formidle altså! Anbefales på det varmeste Han sa: Egentlig burde denne fortellingen hatt en annen overskrift. Den burde i alle fall hett de bortkomne sønnene. Og så holdt han en tale om den andre sønnen. Og det er sånn ca første gang for min del at jeg har fått høre en hel tale om han. Og dessverre – han er minst like borte han som han som kom hjem… Han ble sint da han fant ut at bror hans hadde kommet hjem, og faren hadde stelt istand fest for ham. Han kaller han ikke en gang bror. Men denne din sønn. Som om han tror han er bedre enn ham. Etter alt jeg har gjort for deg, sier han. Som om han tror han fortjener bedre enn broren…

Selv om han egentlig er hjemme, er han langt utpå jordet. Og det er vel muligens slik mange av oss er idag. Vi er hjemme (hjemme er der inni hjertet hvor vi er sammen med Jesus) på utsida. De rundt oss har et inntrykk av at vi er hjemme. Vi går i menighetene, vi er moralske, vi er fromme, vi er slik vi tror vi bør være. Vi arbeider med vårt ytre, slik at vi fortjener—-

Men det har jo ingenting med om vi er hjemme for det. Han sa det slik, han og kona har vært gift i noen og tredve år. Selv om de har delt hus og seng hele denne tiden, så er det av og til som om de få centimetrene like godt kunne vært mil. Selv om man deler hus, så betyr ikke det at man deler hjertene med hverandre.

Jeg kjenner at det er akkurat sånn det føles for tida. Jeg er bare helt helt borte. Lever i min lille boble. En boble jeg ikke får sprukket. Så kjenner jeg det at når jeg sitter på et møte sånn som i går, så skulle jeg etter hodet mitt ha snakket med noen, blitt bedt for. Og før i gamle dager var ikke det noe problem, for hjertet mitt ville ha hamret sånn at jeg ikke hadde klart å la være. Så tenker jeg – siden jeg ikke FØLER noe (neida, frelsen er slett ikke bygd på følelser. Men det er jo mye enklere hvis følelsene blir så sterke at de forteller en hva en må gjøre) hva gjør jeg da?

Dette er kanskje mest en liten bloggings for meg selv. Og den blir lang. Men det er så godt å få tankene ned på en måte. Og kan de hjelpe deg også i samme slengen, så er det jo ikke noe som er bedre enn det…. Vi blir jo bare eldre. Selv om vi kan føle oss aldri så unge. Og det blir stadig skumlere å ydmyke oss og stige ned av vår høye hest. Det er skummelt. At det er sånn. Det skulle være helt annerledes.

Vi skulle alle ha grått og ledd på hvert møte vi var. For Gud ønsker jo å møte oss? Han står jo der og venter? Og når vi virkelig får møte ham, så fører det først til gråt, så latter. For vi tror jo at vi er så uverdige. Vi er ikke lenger verdige til å kalles sønn og datter. Så setter Gud ringen på fingeren vår, og vi må bryte ut i gledesutbrudd (ofte kalt latter) i fullstendig jubelrus. Hvorfor er det ikke sånn?

Kan det hende vi tror vi fortjener denne festen uten å komme hjem? Kan det hende vi jobber så hardt for vårt ytre, at vi glemmer at det er det indre som teller? Kan det hende vi er så opptatte med vår rettferdighets og moralske arbeidsoppgave, at vi glemmer at Gud er FAR? Ser vi bare krav og regler? Glemmer vi hjertet? Glemmer vi at vi trenger å komme hjem? At vi trenger tilgivelse for vår likegyldighet og utilstrekkelighet? Hvor vanskeligere er det vel for en “sønn” som egentlig er “hjemme” å virkelig komme hjem, enn for en fortapt sønn som er laaaangt borte å komme hjem. For han siste er det det eneste alternativet. For deg da? For meg da? Kommer vi hjem? Er vi hjemme?

ALT av nåde. Vi kan ikke gjøre oss fortjent til denne festen. Vi blir aldri rettferdige pga våre gjerninger. Vi kan aldri bli gode nok. Slutt å jobb for det! Innse det! ALT av NÅDE! Det betyr at vi ikke fikser det selv, men får gaven gratis fordi Gud ELSKER oss så høyt at han gav JESUS for at JEG og DU skulle få leve hjemme hos Gud. Hjemme. Hvor er du? Hjemme? Borte? Kom heim. Kom heim. Kom heim.

2 essensielle spørsmål

Hvorfor er du kristen? Det var det ene. Det andre kommer her: Hvorfor er du ikke kristen? Det er jo en ting å være ting – det er man jo bare på en måte kanskje? Men hvorfor?

I dagens samfunn med krig, nød, sult, urettferdighet, økonomisk krise, sykdom, død, ensomhet, angst osv, – hvordan går det an å leve uten et håp å klynge seg til??

I dagens samfunn med overflod, pengestrøm, fråtsing, familie, kjærlighet, fritidsaktiviteter, gode relasjoner osv, – trenger man virkelig noe mer??

Det er så lett å havne i rutiner og spor når ting går på skinner. Men når kriser rammer, da er det utrolig utrolig viktig og essensielt for meg i alle fall å vite at en har et håp om herlighet. Man hører stadig om flere som får kreft for eksempel. Folk som rett og slett ligger for døden. Mennesker som føler seg helt alene i denne store stygge verden. Unge mennesker uten håp og støtte.

Hvor hadde jeg vært uten Jesus? Jeg ANER ikke. Jeg vet bare det at ting i livet mitt har lagt seg så sinnsykt bra til rette, at jeg tør ikke en gang si jeg hadde vært her jeg er nå dersom IKKE Jesus hadde hatt en finger med i spillet. Og hvordan takler mennesker nød og død uten Jesus? Hadde min pappa ikke vært så trygg og sikker på at han skulle treffe Jesus når han døde, da hadde tilværelsen vært en helt helt annen. Men takk og lov Pappan min er heldig han. Han klarte det! Skrekken og gruen er jo om man skulle ha bommet helt, og ikke klare det. (Ja det er jo ikke noe man kan klare heller da. Jesus er døren – han er den eneste som kan få oss trygt over til den andre siden når den tid kommer)

Hvorfor er du kristen?
Hvorfor er du ikke kristen?
You know – enten er man, eller så er man ikke.

å nei! ikke utfordr meg!!

I dag er det søndag. Eivind er syk (jaffal så syk at han ikke hverken joiner møte eller volley, så da er han nok syk…), så det ble kun jentisene i kirka i dag. Det er jo lettvint nok det da, for de springer jo bare ned på søndagsskolen aleine de. Så kan jeg sitte der og forhåpentligvis suge til meg noe.

Så er det jo sånn da, atte noen ganger er man skikkelig klar for å suge litt! Rett og slett litt sånn på hugget, og nesten forberedt på forhånd (ja, det er jo egentlig sånn det skulle være alltid da, for Han har jo alltid noe å gi….) Og så er det andre ganger (som kommer litt vel ofte??) man bare sitter der som ei osse, tenker på litt andre ting, og gjesper litt i smug. (sorry asså)

I dag var det virkelig dagen for gjesp altså. For min del….. Selv om det var korsang der til og med, så kom jeg ikke helt over “søvn-i-øyet-fasen”. Det var Tor Michal som skulle tale idag da. Det var jo litt spennende. Først fortalte han litt historiefakts, men så vettu, så gjorde han noe som alle alltid burde gjøre fra en mikrofon en søndags formiddag. Han utfordret oss! Å nei, å nei…. Jeg hadde nemlig bare tenkt å sitte der i en benk for så å gå hjem jeg!

Ta deg en tur med Jesus i dag! En tur kan jo være så mangt. Kanskje en tur mellom to forelska parter – som ender i et forhold? En venneskapstur, hvor man deler sorger og gleder? En tur der man tar et oppgjør med et eller annet? En tur for aller første gang? Uansett – Jesus er klar as we speak han! Ta deg en tur da vel!!

here I stand

Det er så mye som skjer. Hver dag. Hver time. Om det ikke skjer i fysisk form kanskje, om det kanskje føles som om det rett og slett ikke skjer noe i det hele tatt, så skjer det så utrolig masse likevel. Tankene kan fly på verdensomreiser flere ganger daglig. Er man på skolen, på jobben, på bussen, eller hjemme på sofaen, så trenger ikke tankene være der. Derfor påstår jeg at det skjer masse masse hele tida. I tillegg så skjer det jo skrekkelig masse i virkeligheten også!!

I dag så skal alle være så vellykkede og suksessfulle (ja, det går vel ut på ett men…) Hele tiden må du liksom holde følge med omgivelsene. Jobbe hardt med hva det nå er du jobber med, (kanskje er det skoleoppgaver, kanskje dreier det seg om idrett?) samtidig skal du være en god venn, en god mor, en god sønn, en god hustru eller mann, man skal helst være i god form, miljøbevisst osv osv. Nei nei, alle bryr seg ikke like mye om alt. Sånn er det jo med alle ting Men du skjønner sikkert bildet?? The big picture liksom.

Here I stand. Her er jeg. Her står jeg. Midt inni alle mine krav til meg selv om åssen jeg burde være. Midt inni alle krav samfunnet setter til meg. Mest av alt de jeg setter for meg selv da men…. Man ønsker jo å lykkes i ALT! Og noen kan kanskje sitte med en oppfatning av at noen mennesker lykkes i alt. Jeg er ikke det mennesket. Men noen ganger får jeg inntrykk av at andre kan ha en annen oppfatning av det. Det var derfor jeg hadde trang til å si det.

Men det er en fellesnevner som mange ganger får ALT til å stemme så mye bedre! Har man bare den ene tingen på plass, så faller alt det andre også på plass. Familie, venner, jobb, økonomi, selvfølelse, you name it. Og den er ikke på plass alltid. Jaffal ikke her i gården. Og jaffal ikke nå. Derfor hadde jeg lyst til å dele en sangtekst med deg i dag. Som sier alt jeg trenger. Og kanskje kunne du trenge den i dag du også:)

Take me back dear Lord
To the place where I first recieved you
Take me back
Take me back dear Lord
Where I first believed

I feel that I’m so far from you Lord
But still I hear you calling me
Those simple things that I once knew
The memories are drawing me
I must confess Lord I’ve been blessed
But yet my soul’s not satisfied
Renew my faith
Restore my joy
Then dry my weaping eyes

I tried so hard
To make it all alone
I need your help
Just to make it home

New York, day 3 part one

PALMESØNDAG

Først må jeg bare fortelle om vår første aktivitet i dag. Dvs, jeg våkna kl 4 i natt også (nå er forøvrig klokka 2, så jeg går kanskje litt vill i hva som er i natt og i går natt og slikt…) Så fant vi ut at vi skulle finne ut når det var gudstjeneste i Brooklyn Tabernacle Church, siden det var palmesøndag og slikt. Og den begynte kl 9 (og 12 og halv fire), og vi psyka oss på å gå dit. Spiste først frokost på senga i åttetida, og så var det å haste i vei.

Vi kom til området vi trodde det var i, og hørte lovsangen bruse gjennom noen lukkede dører. Det var bare helt utrolig. Vi kom oss inn, en halv times tid etter det begynte, og det var bare ubeskrivelig altså. Man skal jo ikke bli misunnelig eller noe, men det må være lov å si at det var noe å virkelig hige etter… Kirkekoret talte ca 200 denne morgenen. Kirka var kjempestor, og veldig fin. Men det var som pastoren sa: jeg håper ikke du husker hvor fantastisk koret er, eller hvor fin kirka er, eller hvor fin sangen var, men at du går ut med dette: Jesus var virkelig tilstede i denne kirka. Og det var det som var så flott altså. For alt lå liksom til rette for at man lett kunne bli litt ovenpå, men det var ikke sånn i det hele tatt. Jeg sitter igjen med den vissheten at Jesus var virkelig tilstede.

Prekenen i dag ble holdt av seniorpastoren. Han talte over noe som står i femte mosebok. Når Israel fortsatt er i ørkenen, de måler fiendene i det landet Gud har lovet dem, og Josva skal overta stafettpinnen etter Moses. Han delte det inn i before, during and after.

Before. Vi har så lett for å bekymre oss. Ta sorgene på forskudd. Ikke våge å ta utfordringer i frykt for konsekvenser. Ja, dere skjønner hva jeg mener. Israel nølte med å innta det nye landet. De som bodde der var større og sterkere enn dem. MEN siden Gud er med – for det har han jo lovet, er vi alltid sterkest. For Han har hjulpet før, og Han vil hjelpe igjen. Before – vi må huske på hva Gud har gjort for oss tidligere. Han vil utfri oss igjen. You don’t have to worry.

During. Når vi lider. Sliter. Strever. Er syke. Bekymrer oss. Hva kan vi gjøre? Vi kan BE!! Og vi må be. Kanskje er du bare en bønn fra et mirakel? Gud KAN og du kan be ham! Det glemmer jeg nok litt for ofte. Både det med før og det med gjennom.

After. Takk Gud for alt han har gjort for deg! Hvis du glemmer å prise ham for det, glemmer du kanskje at han i det hele tatt har gjort det for deg! Takk Gud for alt! Det er det aller beste du kan gjøre:)

Takk Gud at du døde på korset for meg! Det er bare helt ubegripelig. Like ubegripelig er det at du fortsatt elsker meg. Til tross for alt jeg gjør og ikke gjør. Kjære Gud, hjelp meg å elske deg tilbake. Gud er den samme i dag som han var det i begynnelsen. Gud er den samme i Vennesla som i Brooklyn. OG han kommer nær til alle dem som påkaller hans navn. Hvisker du i ditt hjerte – Jesus kom inn, JA, så kommer han vettu. For han elsker deg, og ønsker å være sammen med deg. Og han synes det er helt forferdelig når du strever og har det vondt. På samme måte som vi ikke ønsker at barna våre skal ha trøbbel, så ønsker jaffal ikke Gud det for oss heller.

I dag sang vi O store Gud i kirka i Brooklyn. Tipper mange andre i mange andre land sang det samme. In Christ we are one. Håper du fikk noe ut av dette. Må igjen si at det var en utrolig opplevelse. Den fineste på hele turen. Og det beste med det er at Jesus er jo med heile tida. Så man kan ha det supert med ham overalt!!!

stormenn

Med en gang kan det se ut som det er en liten n for mye i overskriften, men det er det ikke. Har fått en god start på dagen, med dagens bibelvers. Og det var bare så fint, at jeg måtte dele litt av det.

Sett ikke lit til stormenn,
        til mennesker, som ikke kan hjelpe.
Når de utånder, blir de til jord igjen,
        da er det forbi med deres planer.

Det stod jo selvfølgelig litt mer da. Men det var dette som ble litt kult for meg i nuet. For jeg har tilbrakt noen dager nå i frustrasjon over stormenn. Og med stormenn så tenker jeg faktisk ikke på noen store menn, hehe, men på mennesker som man kan bli frustrert over bare. Kanskje gjerne mennesker som tror de er noe…. Men det var litt deilig å bli mint på at de er jo bare mennesker de også. Og daue skal de….hehe. DET var fint sagt det. Not.

Men det er nå en gang sånn. Det er jo mange ganger andre mennesker som får trykt oss ned. Som får oss til å føle oss mindreverdige, som får oss til å føle oss små…. Men det er jo ikke nødvendig da selvfølgelig. For DU er jo minst like mye verd som dine “stormenn”!!! Husk på det;) OG husk på det at Gud er mye mye mye mye større enn alle de som tror de er store. Og HAN er ALLTID for deg. Han vil alltid løfte deg opp, ikke trykke ned. Han elsker deg med en evig kjærlighet. Og Han er uforanderlig. Tenk på det du, Siri!! DET er heller verd noen tanker det!!

nothing’s gonna change my love for you

Hmmm…lurer på hvor mange som kunne humme med på DEN ja!! Husker det når denne sangen summa på nattønsket, og jentene sukket og drømte seg vekk…eller….Han var jo liksom kjekk da jaffal. Om han egentlig var det, aner jeg ikke, hehe.

For de som evt aldri har sett eller hørt sangstrofa før, er dette en kjærlighetssang, sikkert fra 80-tallet. (beklager, men jeg har egentlig ikke peil på musikk, så det blir litt tippings her. Men de derre gutta på tv oppsøkte Glenn Medeiros da, i gyldne tider, så da er det sikkert på 80-tallet da.) Det er jo vakkert! Men vi vet jo alle at det ikke stemmer. Nothing liksom. Det føles jaffal som det skal svært lite til før kjærligheten endrer seg.

Eller dvs kjærlighet, er det en følelse? Nei, det er vel strengt talt ikke det. Det er vel mer en hm….en tilstand eller noe. Men vi (jaffal tror jeg det er sånn) oppfatter ofte kjærlighet som en følelse. I alle fall at det hele påvirkes av følelser. Ja, det var sikkert en bedre måte å si det på. Så når kjæresten din gjør noe urteit som du har sagt tusen ganger at du ikke liker, så føles det som om kjærlighetsbarometeret går en smule nedover. Er det ikke sånn? Jeg mener er det ikke sånn det føles av og til?

Man kan jo ikke gå rundt å være forelska hele tida. For forelskelse er sikkert en følelse. Som oppstår i begynnelsen av et forhold, og som evt endres til kjærlighet. Og så er det perioder i livet man er skikkelig forelska, og så er det lange perioder igjen hvor man slett ikke er det. Ja ja, jeg innser at jeg ikke kan snakke for andre enn meg selv her, men jeg tar en råsjans på at jeg ikke er fullstendig abnormal, og at kanskje et og annet mennesk kan kjenne seg litt igjen….

Nothing’s gonna change my love for you. Ingen ting kan forandre min kjærlighet til deg. Det er så sinnsykt sterke påstander det altså. Han der fyren som skrev det ante nok ikke hva han skrev, for jeg er ikke helt sikker på at han fortsatt elsker det mennesket han skrev sangen til. Kan jo alltids hende, men jeg satser på ikke.

MEN jeg hadde jo et litt dypere poeng enn det da. Etter som jeg kan se det er det bare en som KAN si slike ting, og virkelig holde løftet. Og det er Gud. Han sier at han elsker deg (og meg) med en evig kjærlighet. Og det er sinnsykt sterke ord som jeg kanskje ikke helt tror jeg fatter. Eller dvs jeg kan ikke fatte det! Hele tiden gjør jeg ting som jeg tenker at fører meg bort fra Guds kjærlighet på en måte. Eller for å si det på en annen måte, så er det vel det jeg IKKE gjør som får meg til å tenke sånn. Jeg skulle ha (og så kan man ramse opp en hel haug med ting man føler man burde ha gjort)….. Elsker du meg virkelig på tross av alt det Gud?

romerne 8:35+38-39
Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Og alt jeg trenger å gjøre er å tro og ta imot. Det samme gjelder selvfølgelig deg:)

øyensten

Jeg tenker litt på øyet. Nå for tida kan man jo faktisk finne på å la noen tukle med øynene sine (les: jeg har jo laseroperert øynene mine. Ser forresten ikke bra ennå…) Men vanligvis beskytter man øynene veldig bra. Kommer det et lite støvkorn inn på øyet, blir man jo nesten gal!! Og jeg kan jo alltids ramse opp en mengde saker og ting man ikke liker å få i øynene sine, men jeg regner med du klarer å bruke din egen fantasi til det.

Leste noe stilig i dag. Han vernet ham og sørget for ham og voktet ham som sin øyensten. (Det står forresten i 5.mosebok 32,10) Det er litt vanskelig å fatte av og til, men jeg ønsker å lære meg og skjønne at det faktisk stemmer. Gud vokter oss som sin øyensten. Fantastisk!! Ufattelig å skjønne helt for meg altså. Vil bare til slutt minne om støvkorn, øyevippehår, bjørkefrø, you name it. Kommer det i øyet, blir man GAL!!!

 Han vernet ham og sørget for ham og voktet ham som sin øyensten

la deg elske

Jeg har bare så innmari lyst til å formidle noen ord som jeg hørte i kirka i dag. Men jeg prøver og prøver, og det blir ikke særlig bra. Derfor så bare knoter jeg det ned i brå svingninger, og håper hardt at du får med deg essensen – la deg elske

Vi mennesker har vanskelig for å ta imot uten betingelser. Det er som om vi har enkelte regler som gjelder ved gaver. For eksempel så blir det sett på som kjipt dersom du får julegave av noen, og ikke har kjøpt noe til dem. Dersom du får bursdagspresang av en, må du for all del huske å kjøpe noe når den har bursdag. Vi må jo gjengjelde. Vi kan ikke bare ta imot sånn rent uten videre. Vi må jo ha fortjent det, eller gjøre oss fortjent til det i ettertid. Sånn er det bare.

Og mennesker som vi er, så tar vi med oss slike tankesett overalt i livet. Også når det gjelder Gud. (I alle fall gjør jeg det) Selv om vi “vet” at Gud elsker oss betingelsesløst, så strever vi likevel med å gjøre oss fortjent til den kjærligheten. Vi setter en viss standard vi må følge for å oppnå denne kjærligheten. Vi må vel jaffal lese i Bibelen daglig, og be hver dag, kanskje være med i en eller annen tjeneste? Det er sikkert bra. (Jaffal når vi vet at det som er essensen i kristenlivet vårt er et personlig forhold til Jesus.) Da blir nok Gud fornøyd med oss. Jeg tenker ikke sånn bevisst, men jeg tror det er en underliggende tanke i systemet mitt. At jeg må gjøre meg fortjent til frelsen. Og når det nå viser seg igjen og igjen at jeg ikke fikser det, så bryter det meg ned. Rett og slett.

Om du aldri leser i Bibelen, om du aldri ber en eneste bønn, om du ikke setter din fot i en kirke eller menighet, så elsker jeg deg akkurat like høyt. Du må la deg elske. Sier Jesus til meg og deg.

Utfordringen her herved gitt. La deg elske. La deg elske. Jesus elsker deg. La deg påvirke av Hans kjærlighet. Til slutt vil du kanskje merke at du kan si det tilbake. Jeg elsker deg Jesus. Til slutt vil du kanskje merke at du elsker mennesker rundt deg. Til slutt vil du kanskje merke at mennesker rundt deg føler seg elsket. Til slutt vil du kanskje merke at det er dette som er livets gåte. La deg elske.