en gressenkes bekjennelser

Hehe, det hørtes voldsomt spennende ut ja….Tiden vil vise om det bare var en flott tittel!!

Sitter her og tenker på livet…(filosofisk) Skulle egentlig hatt jentebesøk for øyeblikket, og hadde på en måte innstilt radaren på litt realt jentesnakk! (Regner med alle har visse assosiasjoner til “jentesnakk”, om enn litt forskjellige assosiasjoner…det vet jeg jo ingenting om. Vet bare det at jeg har et knippe tanker som automatisk dukker opp når jeg tenker på det.) Men siden det brått ble avlyst, så må jeg jo sitte her muttens alene med mitt “jentesnakkmood”, og har ingen andre å snakke med enn meg selv….(i tillegg til at jeg mumser på kveldens cinnamonbuns og ser på fotball, så jeg får jo inn LITT andre vibber også )

Min første tanke er det burde være obligatorisk for alle og enhver å ha single barnløse venner som kan steppe inn i slike krisesituasjoner. Ikke SÅ enkelt å bare hive seg rundt og skaffe barnevakt på et blunk. Ikke for det da, jeg har jo nettopp kommet hjem fra småbarnstreff i Veråsveien, og det var kjempekoselig og sosialiserende det! Og det var avslutningen der som tar meg videre her nå -

Det er så lett å gå gjennom livet og ikke snakke om mer enn vær og vind. Så lite givende, men dog så trygt og godt. For all del, ikke røp noe personlig av noen art!! (Noen mennesker trenger sikkert ikke å øse ut av livet sitt heller da, men det trenger egentlig jeg.) Jeg skulle så ønske meg et forum hvor vi kunne snakke om alt – tro og tvil, sex og ikke sex, og bare i det hele tatt hverdagens gleder og sorger. Men når man aldri deler slike intime personlige ting (som man ikke VANLIGVIS snakker mest om) så tror jeg på en måte at man “glemmer” hvordan det er, og tror det er tilfredsstillende nok å snakke om sånne passe upersonlige ting. Men vær og vind kan man jo snakke om med alle!

Det har hendt en sjelden gang at noen tar initiativ til å snakke om ting som egentlig betyr noe. Som beveger noe i en. Og de gangene husker man tilbake på som gode minner. Det er alltid deilig og befriende synes jeg når noen tør å vise hva som er på innsida. Men likevel er det noe som mange ganger stopper en fra å gjøre det selv. Det er jo tross alt noe av det mest sårbare man kan gjøre. Tenk hvis omgivelsene ikke gjengjelder åpenheten? Det er mange ting som hindrer en i å åpne seg, du kan sikkert også tenke deg til mange.

Mannen er jo alltid tilgjengelig og åpen for slike personlige utbrudd heldigvis. Men det er ikke alle ting mannen kan hjelpe en med, og dessuten er det sundt å få noen andres perspektiver på ting av og til, tror jeg. Jeg regner ikke med at alle har en mann. Eller en kone for den saks skyld. Jeg regner dessverre ikke heller med at alle har en venn som man kan være så fortrolig med at man kan legge alt i dens hender. Men jeg har jo det? Skulle jeg ikke sette større pris på det da, og dele mer av livet mitt? For jeg vet jo at jeg hadde satt utrolig stor pris på det dersom noen hadde delt noe av sitt liv med meg!

Livet suser mange ganger bare forbi føles det som. Kanskje skulle vi ta litt mer tak i det, og tillate oss å grave ørlite dypere en gang i blant? Who knows what it might lead to? Kanskje ble vi mer glad i hverandre? Kanskje ble vi mer trygg på både oss selv og hverandre? Kanskje fant vi ut noe vi egentlig lurte på? Kanskje fant vi ut at vi ikke var så “unormale” som vi frykta? Kanskje ble vi rett og slett bare litt mer bevisst på selve livet? Hmmm…kanskje jeg burde undersøke dette i praksis! Og kanskje du også?

how are you doing?

Tipper kanskje noen tenker på Joey nå!! Hehe. Men det var ikke sånn jeg hadde tenkt det liksom. Jeg mente å spørre deg hvordan du har det. Egentlig. Det er jo lett å bare svare ‘greit’ nesten av gammel vane. Vi har det jo så greit Og det er jo greit nok det da! For vi HAR det jo faktisk veldig greit. Noen minte meg nylig på at vi til og med kan ha det FOR godt. Når man på en måte har familie, hus, bil, sykkel, jobb, mat, helse, osv osv, trenger man egentlig noe mer da??

Men når jeg spør deg i dag – hvordan har du det? Så tenker jeg ikke på materielle ting. Eller familiære ting for den saks skyld (siden det kanskje ikke akkurat kan kalles for materielt??) Men hvordan du egentlig har det. For det er jo to helt forskjellige ting det! Du kan jo eie alt i hele verden, men ha et hjerte i sorg. Du kan jo ligge i rennesteinen, og være verdens lykkeligste. Så hvordan har DU det – egentlig? Tar vi oss i det hele tatt tid til å finne ut av slike ting?

Kanskje vi svarer at vi har det greit fordi vi ikke vet bedre? Vi tror kanskje at penger er selve lykken f.eks? Vi har kanskje ikke tid til å egentlig finne ut hva som beveger seg på innsida lenger? Alt går jo litt på rutine etter hvert. Stå opp, spise frokost, gå på skolen/jobben, hjem, spise middag, se litt tv, snakke litt med noen kjente, legge seg, sove, stå opp, spise frokost osv. (Ja, det er jo ikke sikkert at akkurat det var noens rutine da men….kom an!) Kanskje det må et brudd til for at man tar seg tid til å finne ut hvordan ståa egentlig er? Eller er det slik at et brudd tvinger fram følelser man vanligvis ikke tenker over? 

Når har vi det egentlig best? Når alt går på skinner, og livet smiler til en, eller når man tvinges til å tenke på selve livet? Hva som egentlig betyr noe? Skjønner noen i det hele tatt hva jeg mener??? Sikkert ikke…

here I stand

Det er så mye som skjer. Hver dag. Hver time. Om det ikke skjer i fysisk form kanskje, om det kanskje føles som om det rett og slett ikke skjer noe i det hele tatt, så skjer det så utrolig masse likevel. Tankene kan fly på verdensomreiser flere ganger daglig. Er man på skolen, på jobben, på bussen, eller hjemme på sofaen, så trenger ikke tankene være der. Derfor påstår jeg at det skjer masse masse hele tida. I tillegg så skjer det jo skrekkelig masse i virkeligheten også!!

I dag så skal alle være så vellykkede og suksessfulle (ja, det går vel ut på ett men…) Hele tiden må du liksom holde følge med omgivelsene. Jobbe hardt med hva det nå er du jobber med, (kanskje er det skoleoppgaver, kanskje dreier det seg om idrett?) samtidig skal du være en god venn, en god mor, en god sønn, en god hustru eller mann, man skal helst være i god form, miljøbevisst osv osv. Nei nei, alle bryr seg ikke like mye om alt. Sånn er det jo med alle ting Men du skjønner sikkert bildet?? The big picture liksom.

Here I stand. Her er jeg. Her står jeg. Midt inni alle mine krav til meg selv om åssen jeg burde være. Midt inni alle krav samfunnet setter til meg. Mest av alt de jeg setter for meg selv da men…. Man ønsker jo å lykkes i ALT! Og noen kan kanskje sitte med en oppfatning av at noen mennesker lykkes i alt. Jeg er ikke det mennesket. Men noen ganger får jeg inntrykk av at andre kan ha en annen oppfatning av det. Det var derfor jeg hadde trang til å si det.

Men det er en fellesnevner som mange ganger får ALT til å stemme så mye bedre! Har man bare den ene tingen på plass, så faller alt det andre også på plass. Familie, venner, jobb, økonomi, selvfølelse, you name it. Og den er ikke på plass alltid. Jaffal ikke her i gården. Og jaffal ikke nå. Derfor hadde jeg lyst til å dele en sangtekst med deg i dag. Som sier alt jeg trenger. Og kanskje kunne du trenge den i dag du også:)

Take me back dear Lord
To the place where I first recieved you
Take me back
Take me back dear Lord
Where I first believed

I feel that I’m so far from you Lord
But still I hear you calling me
Those simple things that I once knew
The memories are drawing me
I must confess Lord I’ve been blessed
But yet my soul’s not satisfied
Renew my faith
Restore my joy
Then dry my weaping eyes

I tried so hard
To make it all alone
I need your help
Just to make it home

speak up!!

Mange ganger så oppfører vi oss litt merkelig. Det vil si – oftest så oppfører vi oss kanskje litt merkelig. Hvis man kunne være utenfor verden og se på livene våre. Det er så mange ting vi ønsker å oppnå. Så mye vi egentlig ønsker av oss selv og av menneskene rundt oss. Men så har vi ikke mot til å fortelle det. I alle fall ikke hele sannheten. I alle fall ikke AKKURAT hva vi EGENTLIG skulle ønske av andre.

Men vi kan GJERNE hinte litt!! Lage sammensurier av tanker ord og gjerninger som så skal få de andre til å fatte hva vi egentlig vil. For hvis vi sier det rett ut, så føles det litt som om de gjør det bare fordi vi sa det…. Som for eksempel julegaver. Det er en ting man ønsker seg kjempemasse av kjæresten sin. Men man kan jo ikke si hva det er, for da kjøper han det jo bare fordi du sa det. Løsningen, den lure løsningen er å hinte uten å si det. Egentlig uten og hinte også. MEN på julaften sitter du der jo uten DEN gaven, for han skjønner det jo ikke uansett.

Kanskje et dårlig eksempel, for det har jo tross alt ikke SÅ mye å si i den virkelige verden hva man får til jul. Men det kan jo ha masse å si hvordan kommunikasjonen i et parforhold er sånn generelt. Var på par i hjerter her om dagen, og der snakket de om sex. (små rips kan få lov til å slutte å lese nå!!!! hihi. (Tulla altså)) Og hvordan sexlivet i et parforhold ikke fungerer noe greit uten kommunikasjon. Kanskje èn tror at sexlivet deres er SUPERT mens partneren stort sett føler seg som en madrass. Det er jo ikke bra. Skulle tro at det var enkelt å bare snakke om det. Men det er det stort sett ikke.

Kanskje for noen da. Men det viser seg jo at mange par ikke er så flinke til å snakke om alt. Hemninger. Uansett hva det i livet gjelder, så hadde det jo vært GREAT å ikke ha så himla store og mange hemninger. Ikke det at jeg tror verden hadde vært et bedre sted dersom alle slapp hemningene sine!! Men ovenfor sin mann eller sin kone er jeg overbevist om at hemninger er et utelukkende negativt ord.

Hva hindrer meg i å si det jeg egentlig mener? For det første skulle jeg jo selvfølgelig ønske at jeg aldri trengte det pga at Eivind alltid skjønte det bare. Men han er jo definitivt ikke en tankeleser. Og de aller fleste i denne verden faller vel i den kategorien. Ikke-tankeleser. Husk på det du som eventuelt ikke er i et forhold ennå! Secondly så tror jeg at det ligger et eller annet i meg som jeg akkurat nå kaller avvisningsfrykt i mangel på noe bedre ord. Hvis jeg sier hva jeg virkelig mener, vil ikke folk tro jeg er weird og skrudd da? Hvis jeg sier til Eivind hva jeg egentlig ønsker, vil han se på meg som kravstor og urimelig da? Hvis jeg sier sannheten om ting, vil da folk like meg? Sikkert lurt å holde seg inne med så mange som mulig. Være så rund som mulig i alle samfunnsspørsmål, ikke havne på dårlig fot med noen osv. Neppe.

Jeg vet det jo selv, og du vet det jo også. Ærlighet varer lengst. Sannheten kommer alltid fram. Man vil da vel ikke være et blad som fyker hit og dit bestemt av hvordan de andre setter vinden! Speak up! Dog er det vanskelig. Må garantert jobbes med resten av livet. Men kanskje det gjør sitt for både det ene og det andre. Sikkert verd å jobbe med Hørtes sikkert utrolig overbevisende ut….hehe.

Det er i år ti år siden vi var russ. (olding…..) På videregående var det to mennesker som jeg beit meg veldig merke i. Som jeg ikke egentlig kjente før jeg kom dit. Det var to stykken som alltid var (det virket jaffal sånn) ærlige. De sa hva de mente. Selv om det gikk litt mot røkka og sånn av og til. Men de ble ikke utstøtt av den grunn altså. De fikk respekt. Speak up. Vær ærlig mot deg selv og du vil få et fantastisk sexliv! Hahahaha. Deilig punchline. Men jeg er overbevist om at du vil få et godt liv jaffal!

skummeltbummelt—

Det er utrolig ufattelig lett å plutselig snakke om andre personer på en måte man ikke skulle ønske at andre personer snakker om en selv. (Wow, hold pusten for ei setning!!) Plutselig merker man at man har dreiet ut på ville veier man kanskje egentlig ikke hadde tenkt å vandre. (He he, poetisk.) For det heter seg jo at man ikke skal baksnakke og slikt, vettu. Selv om ikke akkurat alle bruker denne moralen som standard. Uansett så skulle jeg ønske at jeg klarte det. Mer….

I alle fall. Cluet i dag var bare det at man plutselig hører seg selv si ting man kanskje angrer på i ettertid. Eller ting man virkelig hadde lyst til og bruk for å trøkke ut i øyeblikket. MEN så vender de tilbake en dag. Og da kan man angre da. Men det er ikke lett å få det ugjort eller usagt. Og du vet sikkert at for hver negative ting man opplever, trengs det minst ti positive for å veie det opp. Vi er rare og dumme egentlig. Alt negativt SUGER vi inn som tørste svamper, mens komplimenter og slikt knapt når forbi fasaden. Det er jo ikke rart det av og til kan være vanskelig å leva.

Det er jo typisk human rase å fokusere på det kjipe (det finnes unntak selvfølgelig, all ære til dem!!) klag klag klag. Ikke sant?? Èn liten negativ ting kan ødelegge for et ellers nydelig treff, for eksempel. Men det er den lille triste tingen man går rundt og kverner på, og snakker med andre om. Jeg ville bare si at jeg skal prøve å slutte å klage sånn. (jeg kan jo alltids prøve!!!!) Og så skal jeg PRØVE å snakke positivt, se det positive, og være positiv (blir ikke lett for en født pessimist……)

En liten oppsummering—

Så hva har du gjort denne påska da, Siri? Nothing. Og i dag er det største lavmål av dem alle. Sitter faktisk her i pysjamasen jeg…. Ikke fordi jeg skal legge meg, men fordi jeg aldri har stått opp…. Eller joa, jeg har jo stått opp. Bare ikke tatt bryet med å kle meg og slikt… Patetisk så det ut på trykk, men sånn er det visst i dag.

I dag gikk <Honey> på tv. En film altså. Skal lure på om den er bygget på en sann historie? Noen som vet?? Sikkert noen som vet. Det er jo alltid noen som vet noe om alt. Spørsmålet er vel bare om slike personer får spørsmålet mitt her i dag da! Eller en annen dag for den saks skyld. Ble litt kverulering her. Jeg kan jo bare egentlig google den filmtittelen når jeg tenker meg om… Et lite øyeblikk-

Så jammen ikke sånn ut du, gitt! Oi! Den kunne være tvetydig! Det så altså ikke ut til at det var noe sannferdig her:) (hvis noen ser filmen en gang, lurte jeg fordi på slutten (dvs under rulleteksten) viser de en musikkvideo med koreografi av Honey Daniels) Men uansett må jeg si at det rokker litt i hiphopfoten…. Hvis jeg har en. Og det har jeg ikke. Men det ser innmari kuult ut å danse hip hop altså!! Gjør vel ikke saken bedre at jeg så filmen <save the last dance> i går kveld/natt….

I tillegg til å være schtilige dansefilmer, handler disse filmene om det svarte ungdoms-(og barne-) miljøet i storbyer i USA. Nå må jeg jo ærlig innrømme at jeg ikke har veldig mye mer ballast for å uttale meg om disse temaene enn det jeg ser på tv, altså, men det er jammen meg tøft! Tøft as in hard. Stormakten USA. Drømmelandet. Er det virkelig så tøft for unge svarte mennesker, barn, å vokse opp? (sikkert ikke for alle, som regelen alltid er. Er jo tross alt barn og voksne også i Norges land som har det skikkelig tøft. Rart å gå i Oslos gater f.eks. Folk som lever på gata. Tigger om småpenger. Folk som samler inn penger til de fattige i Oslo. Folk som sitter sammenkrøket og sover, med ei handlevogn med sine eiendeler i ved siden av seg. Norge. Velferdsstaten Norge.)

Lille Odamor er syk for tida. Det kommer ut alle veier, for å si det på den måten. Hun har fått den spede lille stemmen sin, som hun får når hun er sånn syk. Og mamman synes veldig synd på henne…. Men jammen meg er hun jo verdens heldigste jente! Som har en mamma og en pappa som elsker henne. Et trygt miljø å vokse opp i. Et årntli hus. Barnehage og skole, helsevesen og menighet. Likevel klager man iblant:(

Blir litt mye filmsnakk her, men jeg så også <Pianisten> på lørdag. Fra krigen. I dag er det vel 67 år siden krigen starta her i landet. Og det er jo helt grusomt forferdelig utenkelig uhyggelig skrekkelig vanvittig uforståelig. Ufattelig at disse menneskene, ja, for de var jo mennesker, fikk seg til å gjøre slike ting mot sine medmennesker (f.eks jødene). Problemet var vel at èn bestemte at de ikke var medmennesker. De var ikke-mennesker. Noen ganger tenker jeg at jeg er jammen ikke sikker på om jeg hadde hatt mot til å prøve å overleve. Tror det er fordi man ikke klarer å tenke seg slik nød og ukomfortabelhet. Eller noe sånt. Men man vet jo aldri hva man er kapabel til når man må…

Moralen er: det fins så utrolig mye her i verden som er forferdelig tragisk. Det er så mange mennesker som har så dårlige kår, og bekymringer man aldri kan sette seg inn i. Så slutt å sutr og klag!! (message to myself…)

Teit, altså.

Så på Senkveld på fredag. Pleier mye det når jeg har sjansen. De to gutta er jo bare skikkelig konstie. På fredag skulle de knuse stein…. Hillarius altså!!! Stakkars Harald…da han så hvor tøff og barsk Thomas var da han hoppa fra haug til haug og smadra hver steinblokk… (Harald måtte nemlig bruke tre slag på en haug med tre stein han….) Nei, det var årntli morsomt altså. Hørtes kanskje ikke såååå gøy ut, men det var det. Lover.

Men det var han komi-dingsen jeg måtte komme til å tenke litt på i dag. (Åååååhhhh, kunne jeg bare komme på hva han heter!! Jo, Jon Skau. Skau? Er det Skau det skrives?? Samma det vel. Komi-dingsen, mener jeg jo) Han fortalte litt om sitt turbulente liv. Det han starta som komiker – for sin egen del. Ble en suksessfull komiker. Og begynte å komediere (er nå det et ord nå også) for publikums skyld. For at de skulle ha det morsomt. Og så traff han bunnen. (eller lignende)

Han drakk visst litt masse. Ikke vann…. (Ja, du skjønner vel hva jeg mener.) Så var det noe om at han havna i koma. (Det er liksom ikke hendelsesforløpet som er poenget mitt da, ser’u) Etter fem uker, tror jeg, våkna han igjen. (hmmm, var det noe om at han hadde vært litt død også, mon tro?) Cluet: han ville nå være komiker igjen. For sin egen del.

Sånn er det vel med de som plutselig får livet i gave igjen. (alle har jo fått livet i gave, men det virker ikke alltid sånn. Mange (kanksje de fleste?)trenger å miste det litt for å fatte det igjen.) Livet tar en ny retning når det gjelder prioriteringer. Hvorfor stresse så innmari masse med å gjøre alle andre tillags, når det bare fører til at man STRESSER? For det er jammen ikke godt å gjøre alle andre tillags. Jeg prøver alltid på det, nemlig. Sliter og strever med å finne ut hva jeg burde gjøre for at de skal like det. Dumt. Slutt med det, Siri! (skulle ønske det var en viss automatikk nå som gikk ut på at jeg slutta med det siden jeg sa jeg måtte slutte med det…. sukk….gudd løkk!)

En schlager til slutt: Lev som om det var den siste dagen i ditt liv! Eller noe sånt…

Giddalaus

Så sitter jeg her da. Tidlig en morgen. Og gjør ingenting…. Skulle egentlig bake brød nemlig. Så seriøs er jeg… Men det er så mye gøyere å surfe nemlig:)

På en måte føler jeg at jeg skriver brev her. Så dette (akkurat dette) er til Marte: Håper det var greit!!

Vettu hva. Jeg har altså et munnsår som ikke gidder å stikke av. Det vil si jeg hadde ett. Nå har jeg to. Sikkert ikke så interessant egentlig, men det er fryktelig plagsomt altså. Lover. Og hver gang jeg skal spise noe, eller pusse tennene, eller bare åpne munnen litt for mye, så sprekker det opp igjen. Hva skal jeg gjøre???

Egentlig skulle jeg trent også. Blir litt misunnelig når jeg hører at Marianne er på trening hele tida (det skrev jeg bare for å sjekke om du leser alt) (hehe) Og så står den dumme sykkelen borte i hjørnet og skuler på meg. Nei, det er’ke bra altså. (hvis du leser dette mannen, mener jeg : tusen takk for den fiiine sykkelen. Den skal jeg bruke masse altså!!)

Things to do, things to do ja. Må kanskje bare hoppe i det. Brøddeigen altså. Trist men leit.. Eller kanskje bare greit:) Ha en fin dag, Siri! Og alle andre:) (var ikke meningen å pulle en først meg selv og så de andre altså)

Besøk

Hørtes kanskje ut som en skikkelig trist tittel, men fortvil ikke – jeg har en plan:) Jeg har nemlig lyst til å huske tre besøk. To fra i går og ett i dag.

• Gudstjeneste i Vennesla frikirke søndag 11.mars – Siri selv

Hadde gleda meg til å på møte i går. Nemlig fordi vi skulle få besøk av Jan Gossner. Sist gang jeg hørte han var på en konfirmantleir noen år tilbake, og det var en utelukkende positiv erfaring:) (Har du sjansen, stikk og hør på mr Gossner:)) Så er det jo sånn at når man går på møte (sånn er det jaffal med meg) så går man av og til bare av gammel vane, noen ganger fordi man føler seg presset (kanskje noen spurte en med, eller kanskje man hadde dårlig samvittighet for at det var lenge siden sist??) og noen ganger (slik det alltid burde være) med forventning. Forventning om at Gud skal gi en noe. Og det kan man jo alltid ha, dessverre knyttes det ofte opp til vanlige mennesker. Som feks Jan Gossner da i dette tilfellet. (Forresten – den som kan: listen to Jan Rettedal!!! (når man er inne på Jan))

Og Gud innfridde. Eller Jan innfridde. Åssen man nå skal si det. Men jeg tror det på en måte skjer slike ting (at Gud kan bruke mennesker, si en noe, lede en tilbake på rett kurs, eller what so ever) når man er forventningsfull. Så Siri, du må prøve å være forventningsfull alltid. Lett. Not.

Men det skulle jo handle om besøk da egentlig. Og menigheten hadde også besøk av Vennesla Sangbrødre. (De var forresten kjempeflinke. Blir alltid litt “trist” når jeg hører slike sanger, for det minner meg så på sangene pappa sang. Men på samme tid er det derfor også så fint og godt på en måte) Besøk – gjester – gjestfrihet – føle seg velkommen -

Kjenner dette blir et langt innlegg forresten. Så kan man tenke på. Er mitt hjem åpent for besøk? Gjester? Er jeg gjestfri? Føler folk seg velkommen hos meg? Da tenker jeg på hjemme hos, men i denne sammenhengen hjemme i menigheten vår. For meg selv var dette en super gudstjeneste, hvor gjestene våre traff meg midt i hjertet. Men de da? Hvordan føltes det for dem?

• Familiemøte på Bedehuset – Siri og familien

Andrea og Hannah synger i Juniorklang. Det medfører jo at vi av og til må besøke bedehuset. Det hørtes kanskje ut som om det var noe dumt, men det er det ikke altså:) Det var bare en konstatering. Lover. I alle fall skulle koret synge på familiesamlingen kl 18.00. (Egentlig er det kanskje nok å gå på ett møte per dag men…-)

Temaet for møtet var bestevenner. Greit møte. Fin korsang. Snålt å se på sine små gullunger som står der foran alle sammen og synger. Den ene er helt med, og synger og smiler og ler på seg. Den andre kikker så forsiktig utover, beveger den skjønne munnen sin bittegranne, og ser på èn måte heller forkommen ut. Men begge synes det er like gøy og stas. Det er jo forskjell på folk:)  

De som er kjent i terrenget vet at det alltid er kafè etter møtet. Og ungene MÅ jo selvfølgelig inn dit og spise kaker og sånn. Og da MÅ jo jeg også det. (Selv om Andrea mente at jeg jo bare kunne gå hjem siden jeg var så trøtt) Det er da en merker at en bare er på besøk. Ikke det at det er noe galt med noen som helst der. Men jeg er jo ikke hjemme heller. Føler meg usikker og på fremmed mark (det siste skrev jeg bare fordi det hørtes så poetisk ut altså).

Dette er jo tross alt bare mine egne tanker og sullerier. Ikke ta det vondt opp. Men hva skal til da? For å føle seg velkommen? Gjestfriheten er der jo. Alt ligger til rette.

• Confessing – Siri voksenleder

På øvelse i dag. På bedehuset. Bedehuset ja. Det var jo der vi var i går. I dag var det kor. Det er jo knall! sjæmpassshti:) Jeg har ikke tenkt å skrive om koret hver uke altså. Men det var bare det at i dag hadde vi besøk. Av Janne. Og jeg måtte bare si det at hun er jo helt rå til å sjunge!!! Skikkelig deilig å lære sanger av henne (no affence asså Erling, I love ju tu (bare sånn snilt altså, Helene)) Hun var jo flinkere til å synge gutt enn Erling til å synge alt!! (Ikke alt sammen, men alt-stemmen) Kanskje må vi sjekke www.funkybaptized.com

• Konklusjon

Konklusjonen min kommer her: Selv om det var samme bedehuset jeg var på to dager på rad, var det to helt ulike erfaringer. På søndag må jeg innrømme at jeg følte meg litt lost. Men i dag, føler jeg meg mer hjemme. Hvordan andre føler det når de kommer på besøk vet jeg jo ikke. Cluet er – its the peoples who makes the difference. Hvis noen leser dette (vet jo at Marte gjør det hvis hun orker lese så masse…) så husk at DU er den som får folk til å føle seg hjemme. Det er samma det hvordan det ser ut på utsida. Om det er frikirka eller bedehuset, om det er nytt hus eller gammal hytte. Der er DU som er avgjørende for om gjestene dine føler seg velkomne. Så vær gjestfri. Hjemme og i menigheten. Finito:)