Hehe, det hørtes voldsomt spennende ut ja….Tiden vil vise om det bare var en flott tittel!!
Sitter her og tenker på livet…(filosofisk) Skulle egentlig hatt jentebesøk for øyeblikket, og hadde på en måte innstilt radaren på litt realt jentesnakk! (Regner med alle har visse assosiasjoner til “jentesnakk”, om enn litt forskjellige assosiasjoner…det vet jeg jo ingenting om. Vet bare det at jeg har et knippe tanker som automatisk dukker opp når jeg tenker på det.) Men siden det brått ble avlyst, så må jeg jo sitte her muttens alene med mitt “jentesnakkmood”, og har ingen andre å snakke med enn meg selv….(i tillegg til at jeg mumser på kveldens cinnamonbuns og ser på fotball, så jeg får jo inn LITT andre vibber også
)
Min første tanke er det burde være obligatorisk for alle og enhver å ha single barnløse venner som kan steppe inn i slike krisesituasjoner. Ikke SÅ enkelt å bare hive seg rundt og skaffe barnevakt på et blunk. Ikke for det da, jeg har jo nettopp kommet hjem fra småbarnstreff i Veråsveien, og det var kjempekoselig og sosialiserende det! Og det var avslutningen der som tar meg videre her nå -
Det er så lett å gå gjennom livet og ikke snakke om mer enn vær og vind. Så lite givende, men dog så trygt og godt. For all del, ikke røp noe personlig av noen art!! (Noen mennesker trenger sikkert ikke å øse ut av livet sitt heller da, men det trenger egentlig jeg.) Jeg skulle så ønske meg et forum hvor vi kunne snakke om alt – tro og tvil, sex og ikke sex, og bare i det hele tatt hverdagens gleder og sorger. Men når man aldri deler slike intime personlige ting (som man ikke VANLIGVIS snakker mest om) så tror jeg på en måte at man “glemmer” hvordan det er, og tror det er tilfredsstillende nok å snakke om sånne passe upersonlige ting. Men vær og vind kan man jo snakke om med alle!
Det har hendt en sjelden gang at noen tar initiativ til å snakke om ting som egentlig betyr noe. Som beveger noe i en. Og de gangene husker man tilbake på som gode minner. Det er alltid deilig og befriende synes jeg når noen tør å vise hva som er på innsida. Men likevel er det noe som mange ganger stopper en fra å gjøre det selv. Det er jo tross alt noe av det mest sårbare man kan gjøre. Tenk hvis omgivelsene ikke gjengjelder åpenheten? Det er mange ting som hindrer en i å åpne seg, du kan sikkert også tenke deg til mange.
Mannen er jo alltid tilgjengelig og åpen for slike personlige utbrudd heldigvis. Men det er ikke alle ting mannen kan hjelpe en med, og dessuten er det sundt å få noen andres perspektiver på ting av og til, tror jeg. Jeg regner ikke med at alle har en mann. Eller en kone for den saks skyld. Jeg regner dessverre ikke heller med at alle har en venn som man kan være så fortrolig med at man kan legge alt i dens hender. Men jeg har jo det? Skulle jeg ikke sette større pris på det da, og dele mer av livet mitt? For jeg vet jo at jeg hadde satt utrolig stor pris på det dersom noen hadde delt noe av sitt liv med meg!
Livet suser mange ganger bare forbi føles det som. Kanskje skulle vi ta litt mer tak i det, og tillate oss å grave ørlite dypere en gang i blant? Who knows what it might lead to? Kanskje ble vi mer glad i hverandre? Kanskje ble vi mer trygg på både oss selv og hverandre? Kanskje fant vi ut noe vi egentlig lurte på? Kanskje fant vi ut at vi ikke var så “unormale” som vi frykta? Kanskje ble vi rett og slett bare litt mer bevisst på selve livet? Hmmm…kanskje jeg burde undersøke dette i praksis! Og kanskje du også?