skrivesperre!!

Jeg har så himla lyst til å trøkke ut noe her, men jeg får det ikke til!!! Starter på det ene og det andre, men det blir jo bare no svada. Så jeg blir jo rett og slett helt frustrert jeg! I grunnen kunne jeg skrevet masse om frustrasjon… Mange ting som frustrerer for tida. (Men det KAN også hende det er en grunn til at jeg blir så lett frustrert for tida også da….hehe.)

Men når jeg tenker meg om så kan jeg jo ikke skrive om de tingene som frustrerer meg heller… Alt egner seg jo tross alt ikke på trykk. Og det gjør jo det hele bare ENDA verre faktisk. Grrrrrr!!! Sinna dame - watch out… nei nei. Er jo ikke sinna hvis jeg treffer DEG da. Bare her jeg sitter for meg selv og tenker hardt på alt som irriterer meg. Veldig oppløftende kjenner jeg ja…..not. Kanskje jeg heller skal ta og snu på flisa litt her og tenke på det som evt gleder meg…?

tar en tenkepause jeg

here I stand

Det er så mye som skjer. Hver dag. Hver time. Om det ikke skjer i fysisk form kanskje, om det kanskje føles som om det rett og slett ikke skjer noe i det hele tatt, så skjer det så utrolig masse likevel. Tankene kan fly på verdensomreiser flere ganger daglig. Er man på skolen, på jobben, på bussen, eller hjemme på sofaen, så trenger ikke tankene være der. Derfor påstår jeg at det skjer masse masse hele tida. I tillegg så skjer det jo skrekkelig masse i virkeligheten også!!

I dag så skal alle være så vellykkede og suksessfulle (ja, det går vel ut på ett men…) Hele tiden må du liksom holde følge med omgivelsene. Jobbe hardt med hva det nå er du jobber med, (kanskje er det skoleoppgaver, kanskje dreier det seg om idrett?) samtidig skal du være en god venn, en god mor, en god sønn, en god hustru eller mann, man skal helst være i god form, miljøbevisst osv osv. Nei nei, alle bryr seg ikke like mye om alt. Sånn er det jo med alle ting Men du skjønner sikkert bildet?? The big picture liksom.

Here I stand. Her er jeg. Her står jeg. Midt inni alle mine krav til meg selv om åssen jeg burde være. Midt inni alle krav samfunnet setter til meg. Mest av alt de jeg setter for meg selv da men…. Man ønsker jo å lykkes i ALT! Og noen kan kanskje sitte med en oppfatning av at noen mennesker lykkes i alt. Jeg er ikke det mennesket. Men noen ganger får jeg inntrykk av at andre kan ha en annen oppfatning av det. Det var derfor jeg hadde trang til å si det.

Men det er en fellesnevner som mange ganger får ALT til å stemme så mye bedre! Har man bare den ene tingen på plass, så faller alt det andre også på plass. Familie, venner, jobb, økonomi, selvfølelse, you name it. Og den er ikke på plass alltid. Jaffal ikke her i gården. Og jaffal ikke nå. Derfor hadde jeg lyst til å dele en sangtekst med deg i dag. Som sier alt jeg trenger. Og kanskje kunne du trenge den i dag du også

Take me back dear Lord
To the place where I first recieved you
Take me back
Take me back dear Lord
Where I first believed

I feel that I’m so far from you Lord
But still I hear you calling me
Those simple things that I once knew
The memories are drawing me
I must confess Lord I’ve been blessed
But yet my soul’s not satisfied
Renew my faith
Restore my joy
Then dry my weaping eyes

I tried so hard
To make it all alone
I need your help
Just to make it home

hufsetufsa altså!!

Nå er det utrolig dritlenge siden jeg har blogga!! Skulle jo nesten tro at jeg hadde forsvunnet eller noe sånt! Men det har jeg jo ikke. Jeg har jo bare vært så opptatt og tankeløs….(Dvs full av tanker som man ikke kan skrive om da men, hehe) Det har jo nettopp vært 17.mai, og det har vært TRAVELT på jobben i det siste! Nå skal det visst roe seg igjen da, men det er jo ikke så festlig det heller da :S

Så i går hadde jeg tenkt å rydde masse der ute. Få vekk bunadskoene fra visningsbordene og lignende. Men så ble vi bedt på middag, og man kan jo ikke si nei når man blir bedt ut på middag! Så det ble jammen meg dyrepark og noas ark i stedet for. Superdeilig!! Eller dvs maten var deilig - dyreparken var kald… På hele hjemveien sov jeg…helt utslitt etter de siste dagers strabaser tror jeg. (hele forrige uke jobba vi på spreng, torsdag og fredag var helt ekstreme sånn “flymessig”, og fredag kveld var jentene til byen, først litt kafè, så kino, og jeg var hjemme kl halv to tror jeg. Fikk jo ikke lagt oss før i to tida, og så var det opp igjen klokka halv åtte på 17.mai…og den dagen er det jo som kjent bare masse labbing og styring…Forresten så så vi fool’s gold på fredag. Den var kjempegøy! (nå må det nevnes at det ikke skal SÅ mye til for å glede Siri altså)) Og da jeg kom hjem, la jeg meg på sofaen og sov et par timer til…

Men så var det den planlagte jobbinga da. Hadde jo ikke veldig lyst til å ut dit i dag tidlig da…så jeg gikk i går kveld. Klokka ni. Klokka ett så orka jeg ikke mer… Men tror jeg fint kunne vært der tre timer til altså! Selv om det var kjempeskummelt!! Å så driver en liksom nesten å skremmer seg selv vettu, når man kommer inn i de tankebanene. Det var masse lyder i bygget også. En gang var det noen som banket på porten… til slutt sa han at det bare var fra byggerne da, så da var det greit… For alt jeg vet kan det jo ha stått folk på utsida og fulgt med hele tida! Ikke det at jeg tror det, eller at det skulle vært interessant, men cluet var bare det at det var så mørkt at jeg kunne ikke ha sett noe uansett… Ja ja, nå er det jo greit da. Og siden jeg sitter her, så er jeg jo ikke på jobb heller så

Forresten har det blitt svært lite trening i det siste også. Har sikkert en sammenheng med alt det andre det også kan jeg tenke meg…Ganske så trist ja! Får starte på fresh igjen snart tror jeg. Kommer vel til å få sjokk når jeg ser et helt hus på drivenesmoen!! Je je

B-12?

I dag er det mandag, og jeg har ikke vært på min mandagstreningstur… Og da blir jeg sur… Hehe, nei, det skrev jeg bare fordi det rimte så fint det. Har faktisk vært i byen i dag og fått tilbakemelding om at jeg har bestått min prøvetid, og er herved årntli ansatt føler jeg. Det føltes veldig bra det. Men vanligvis vettu, så sykler jeg meg en tur når jeg har fri fra jobben. Må få litt kondis og diverse før jeg visner helt… Problemet er bare det at jeg føler at jeg visner helt selv om jeg har begynt å røre meg masse. Er jo til stadighet ute på tur. På sykkelen og på beina. Men det er akkurat som om det ikke hjelper!

Joda, jeg merker jo egentlig at jeg har fått litt bedre kondis allerede jeg da. Men likevel er jeg fryktelig trøtt og slapp når jeg IKKE driver fysisk aktivitet. Jada, man blir jo slapp av å gjøre ingenting, men det var ikke sånn jeg mente heller. Nemlig. Noen nevnte at jeg sikkert har lavt b-12 inntak… Hva nå det er/hvor man nå får det hen. Så…..joda, jeg kan jo google litt på b-12 jeg da. Men jeg vet jo tross alt ikke om det er det som mangler heller…

Kanskje kroppen har misforstått alt og er på vei inn i dvale? Det føles av og til sånn jaffal. Jeg mener jeg kan jo ikke gå turer HELE tida heller! Hmmm….kanskje jeg rett og slett bare blir sliten? Du vet, denne bygningen har jo ikke fått så altfor mye mosjon de siste årene, så den er sikkert helt sjokkert, hehe. Og for tida så dytter jeg inn mat, så det er jo ikke rart jeg blir trøtt og sliten! Problemet er jo bare det at jeg har blitt så mye mer sulten etter at jeg begynte å røre på meg også.. Og feitere… Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg NESTEN trodd jeg var gravid vettu. Grøss!!

Ja ja. Satser på en bedre hverdag fra i morgen av da! Oi, nå har det visst begynt å regne… Da tror jeg kanskje jeg revurderer å labbe til koret… Selv om jeg er helt vanntett, så er det så kjedelig når sko og tøy blir vått… Bra å være vanntett forresten!! Tenk hvor kjedelig det hadde vært dersom vi ikke var det, og når vi tok en dusj eller et bad så måtte vi vris og henges til tørk i flere timer….ha ha.

en onsdag på verandaen

Veldig oppfinnsom overskrift kjenner jeg. Det er onsdag, og jeg ligger på verandaen Og jeg fryser!! Det var jo ikke helt meninga det da! Det blåser faktisk litt kald vind altså. Lover. Men det må kanskje også nevnes at jeg ikke akkurat har på meg vinterklær, så det hadde jo gått an å kle seg litt… Men HVIS det skulle komme noen solstråler på meg da vettu, så hadde det ikke hatt noen annen effekt enn at jeg ble litt varm

Det er liksom et slør som dekker himmelen mer og mer her nå. Jeg vet godt at himmelen er knallblå over det. Og at sola alltid skinner. Men så er det nå dette sløret da… Av og til kommer det inn tykke skyer også… Det er ikke like deilig med sola da. For da varmer den jo mindre. Og man kan jo ikke se i ettertid at man har vært i sola en gang. Får ikke noe farge liksom. Hvis du var smart og følte at jeg snakka i dobbel betydning nå, så var du skikkelig smart, for det gjorde jeg.

En annen ting som sola gjør her hjemme hos meg jaffal, er å framheve alt skitten. Vinduene er skitne, støvet hoper seg opp på gulv og ting. Gulvet er skittent bortsett fra støv også. Det er flust av dritt og lort over alt faktisk… Jada, jeg burde nok ta et tak i huset ja. Men når det er fint vær, så liker jeg bedre å være i sola Støvet stikker jo ikke av, dessverre. Så det får vente til en regnværsdag…

Jepp! Det var vel egentlig det jeg hadde på hjertet for øyeblikket!! Ha en deilig onsdag!!

tell me what you want what you really really want

Men det er jammen meg ikke så lett det altså!! For man vil jo på en måte ikke si hva man egentlig vil. Man vil jo heller at de andre skal skjønne hva man egentlig vil, uten at man sier det sånn rett ut jaffal. Eller er det bare meg? Kan jo hende det. Det skulle ikke forundre meg…. Men HVIS det er tilfelle får du her et innblikk i åssen det er å være meg da

Har du noen gang ønsket deg noe skikkelig sterkt, men ikke villet si det fordi du heller ville at den andre skulle gi deg det uten at du bad om det? Ja, for det betyr jo mye mer da! Hvis ikke så lurer du jo på om du bare oppnådde det fordi du “maste” om det! Nei, de fleste skulle vært tankelesere på enkelte områder altså. Jaffal mannen… Ikke det at dette var en klagings, for det var det ikke. Men det er jo viktigst at de nærmeste kjenner deg såpass godt at de vet hva du vil Blir jo en tankesmule mer smertefritt da! Ta julegaver for eksempel. Jeg er motstander av å si hva jeg ønsker meg… Da jeg var mindre fikk jeg liksom den lista jeg skrev på en måte. Og selv om det selvfølgelig var SUPERT da, så har jeg i grunnen blitt litt omvendt fra den tanken. Det er jo akkurat som å kreve det på et vis…

Så man kan jo ikke si hva man vil, hva man egentlig egentlig vil. Eller ønsker kanskje. Det var litt mildere uttrykk. Man må jo bare hinte i vei uten å bli FOR obvious, og håpe at de andre tar hintet. Hehe, tipper noen synes dette høres skrekkelig slitsomt og tungvint ut. Hehe. Er det ikke mye bedre å bare si det som det er??? Joa, det er jo det. Men det er jo ikke så lett det heller. Nei, får heller forholde meg vag jeg… Til evt forargelse for omgivelsene. (Men det ville jeg bare ha sagt - hvis det er noe jeg VIRKELIG vil, da setter jeg mye i sving for å oppnå det! Hah, så det så!)

Til slutt - hvis man sier hva man EGENTLIG ønsker, så blottlegger man seg gjerne. Nå tenker jeg ikke på julegaver og andre materielle ting altså, men det skjønte du sikkert… Og da er det jo skikkelig mye mer smertefullt dersom man ikke skulle oppnå hva man ønsker… Da er det bedre å ikke si det fullt ut. For da er det ingen som egentlig vet hvor skuffet man eventuelt blir… Huffamei så trist det hørtes ut da… Ja ja. Er så sliten og trøtt nå atte det bare detter ut av meg fraser i hytt og gevær. Så ta det med en klype salt da

Nå når jeg leser dette etterpå så virker det nesten som om det er noe jeg ville ha sagt…

skryt skryt

Jeg er en skrytepave. Ja, det er det jeg er. Men jeg MÅ bare fortelle at jeg har vært rundt Steinsfossen hele TO ganger i dag!! Først på sykkel, og nå sist på beinan. Ja, jeg utfordra mannen ja, og han tok utfordringa, så vi gikk rundt på halvannen time da. Temmelig stolt må jeg si!! Temmelig temmelig ja….hehe

Hmmm….det er vel egentlig det jeg hadde på hjertet det! Så en skrekkelig kort post for en gangs skyld

Men må ta med et par kommentarer i samme slengen…. Eivind - tusen takk for turen! Godt at du fikk kjørt deg litt du også Jorunn, det var jo befriende å høre!! Ikke at du ikke kjøpte sko nei….hehe. Men jeg hadde vel en sterk mistanke ja. Om at det jaffal KUNNE være tull. For hvis ikke var det nemlig nesten litt på kanten frekt… og den foreløpig siste kommentaren der: Vi får nå se på det da!!!

en liten snusmumrik!

I dag på mårran hadde jeg en artig episode her hjemme. Lå i senga og venta på at klokka skulle ringe, men så fant jeg ut at jeg heller like godt kunne stå opp. Ja, jaffal teit å ligge å vente på klokka ja. For da blir man jo bare trøtt en gang til da. Ungene hadde allerede stått opp selvfølgelig, og Oda skulle liksom spille på datan mens hun venta på meg da. Uheldigvis for henne så sto jeg visst opp litt for tidlig…

Da jeg kom ned stod datan her alene, og Oda satt på sofaen og så litt rar ut. Jeg satte meg ved siden av henne og spurte om det var noe galt. Nei, det var visst ikke det. Jeg spurte om hun ville sitte på fanget, for det vil hun jo som regel alltid, men nei, “kankje du gå å lage mat mamma” var responsen. Da MÅTTE jeg jo ta henne på fanget da… Hva er det du har i munnen? Nei, det var visst ingenting det. Men hva er det du svelger? Etter laaaang pause kom det: de æ bare no spytt. Og jeg trodde faktisk hun snakka sant altså helt til jeg dufta hvor søtt og deilig det lukta av munnen hennes…noe det som regel ikke pleier å dufte av mennesker om mårran…. Og hånda var stappfull av snop….hehe. Vakke rart hun ikke ville ha meg her

Ja ja. En gang måtte det vel skje det også!! Håper jo at det var første og siste da men…man kan jo aldri vete Sitter her nå og tenker at jeg skal be mannen på tur i dag mens ungene er i bursdag. Det hadde jo vært litt koselig å gå tur med mannen også for en gangs skyld Ja, det var en god idè Siri! Får håpe han leser dette da, så consider you asked i tilfelle!!!!

Det er jo sånn at trening avler trening, og sånn er det sikkert med fler ting. Har vært en del ute i det siste i forhold til hva jeg er vant til. Ut på sykkeltur og gåtur og sånt. Og det får meg jo bare til å ville ut enda mer ja! Får kalle det min trening det da. På å kunne puste litt mer normalt litt lenger i visse andre situasjoner liksom.

Spilte forresten kamp i går!! Litt stas det da. Vi vant til slutt etter å ha tumla no helt forferdelig det første settet. Merker at det er GØY men litt skummelt også. For jeg er liksom så redd for å være en skuffelse. Jeg mener jeg har jo brøyta meg inn på laget, og som Tom sa i går: du fekk grene dæ te å spelle i da øu du Men jeg tror kanskje det var sagt litt på spøk da… (jeg klamrer meg til det…) Han påstod faktisk at han hadde tenkt å spør men at jeg kom han i forkjøpet altså… Men med så mange voksne mennesker (jadda jeg er også voksen, men ikke så - eh gammel som de!!) og til og med to stykk jeg liksom ikke har spilt med før er det jo ikke så lett da!! (Spilte med Bente, Marianne, forresten. Hun redda det jeg liksom eide av selvtillit hun God backer!) Ellers hører man lite. Bortsett fra sånt som: ikke slå i blokka da! Nå henta jeg ballen for deg! Du må jo ta ballan! Alt fra en og samme mann. Jorunn - er han alltid sånn? Håper og tror det er hans måte å “tulle” med meg på….Ellers føler jeg at jeg er litt ute og kjøre…

Nå hørtes det faktisk ut som en dårlig opplevelse, men det var ikke det altså! Så nå må jeg fortelle no morsomt med meg selv. For det var en høy stake på det andre laget som på en måte møtte meg i blokk, og som liksom jeg skulle ha blokka. Det siste var jo relativt utelukka da men…kan jo alltids hoppe for syns skyld. Trampe litt ekstra for at de jaffal TROR det kommer blokk I alle fall så blokka han meg rett ned de to første ballene mine, og tok fra meg ALT jeg hadde av evt mot…. Men så fant jeg ut at jeg skulle drite i det, og heller smelle til likevel. Og da gikk det akk så mycket betre! For etter det så kom liksom ikke blokka over igjen. Noen gikk ut, og noen gikk videre inn i laget og førte til kluss for de. KNALL, hæ?? JEPP!! Se det, nå hørtes det ut som om en gøy kamp igjen likevel! Det er liksom sånn av og til at jeg får en personlig kamp mot èn av de andre spillerne. Er ikke sikkert motparten føler det på samme måte, men det gjør jokke noe, for det er jo gøy for meg hvis jeg vinner likevel Gleder meg til å velge motstander neste gang kjenner jeg, hehe. Da blir det bare skitne triks som gjelder….tror jeg

nei å nei!

Det er jo fryktelig irriterende, men tror du ikke jeg nettopp smalt i meg en sjokolade! Egentlig var jeg sulten…Men så skulle jeg liksom ikke spise mat ennå. Og nå er jeg kvalm. For det var jo så deilig med sjokolade, så jeg spiste den så fort…Huff å huff altså.

Man blir jammen meg uggen av å spise pannekaker til middag altså! Det gjør i alle fall jeg. Litt sånn småkvalm og dårlig ånde følelse… Ikke bra… Så jeg skal nok ikke mekke pannekaker på en mandag igjen. Kan du tenke deg noe så ille som å føle at du har dårlig ånde? Sånn derre livredd for å snakke og puste i noens retning… Og det er jammen meg ikke lett å unngå i et kor altså. Det er jo folk overalt!! Hehe. I dag føler jeg meg forresten ekstremt fjortis altså. Altså altså altså (tenkte jeg skulle bli ferdig med altså) Man blir jo kanskje litt påvirka også…? Det blir jo litt fnising og knising ja. Og jeg HIVER meg på vettu. Det er gøy ja. Skulle kanskje ikke akkurat ønske at jeg VAR fjorten, MEN jeg skulle ønske jeg var mer som jeg er nå da jeg VAR fjorten. Eller kanskje sytten heller. I grunnen kjipt det der. For de fleste tenåringer er kanskje litt usikre. Man kan jo jaffal tro at det fins flere som en selv…

Da jeg var tenåring var jeg sinnsykt usikker. Livredd for å skille meg ut. Livredd for å bli sett. Livredd for å ikke bli sett. Vanskelig…. Tenk hvor mye gøyere jeg kunne hatt det dersom jeg kunne slippe meg litt mer løs! Kjenner at jeg fortsatt er litt usikker og slikt altså, for all del, men det hjelper Men jeg tror kanskje det er menneskene rundt meg som gir meg selvtillit altså. Vet ikke om det er sånn for alle. Har en følelse av at noen bare er så selvsikre, men man vet jo aldri… Så hvis man har et trygt og sundt og funny apparat rundt seg, tror jeg at man blir tryggere på seg selv også. Familie, venner, og andre mennesker som kan backe og gi støtte. Målet må jo være å være et bidrag til slikt for andre Det hadde vært herlig!

Når jeg ser tilbake på livet til nå, så er det jo enkelte mennesker som har betydd mer for meg enn andre. For å si det på den måten. Noen av disse personene har gitt meg mer selvtillit, og sad enough - noen har svekket den. Kan jo si at det hele er min egen skyld da, som lar andre mennesker styre meg på den måten, men jeg tror kanskje ikke jeg er helt alene om å føle det slik. Derfor er det kanskje i dag veldig viktig å tenke litt på hva jeg vil være. Vil jeg være en person noen andre ser tilbake på for det første? Vil jeg bety noe for noen? Og så - betyr jeg noe for noen nå? Er jeg et positivt bidrag i tilfelle? Kan jeg gjøre noe for å gi andre noe? Det verste er jo antakelig det at uansett hva du måtte tro, så er det noen som ser DEG. Noen ser opp til DEG. (da jeg var fjorten trodde jeg virkelig ikke at jeg kunne være noe for noen. I ettertid nå har jeg fått vite at noen hadde så lyst til å gå sammen med oss, men ikke turte spørre…Det hadde jeg ALDRI trodd)

I dag har jeg fått høre ting om meg selv som jeg nok har et helt annet bilde av. Det ser ut til at folk tror jeg går rundt og smiler hele dagen. (det var en overdrivelse) Men noen har liksom uttalt: kanikk se for meg at du kan gå en dag uten å smile. (og det er det sikkert ingen som kan heller, gå en hel dag uten å smile et aldri så lite smil, men du skjønner sikkert) En annen skrev : vi gleder oss til å se ditt blide åsyn. Men egentlig så har ikke jeg noe inntrykk av at jeg er så himla blid! Jeg er faktisk ikke det. (irriterende nok sier mannen i dette øyeblikk at jeg ER blid!! Er det ingen som fatter at jeg ikke er det eller!!) Dette var bare et eksempel på at andre kanskje oppfatter ting annerledes enn man oppfatter ting selv.

så var det lørdag igjen….

Og jeg sitter her med “koruniformen” på. Det har liksom blitt en uniform nesten faktisk. Er tredje lørdagen på rad den er i bruk. Blir litt lei av det samme tøyet men… Skal det være black så skal det være black. Hadde nok ikke vært populært å stille i rosa og gult nei… MEN uansett - det plaskregner ute, og jeg føler mine planer om en labbings gikk i dass…

I dag tidlig skulle jeg liksom på sykkeltur. Og det plaska og det plaska… Så fant vi ut at vi heller måtte ut og kjøpe bursdagspresanger før dagen ble altfor gammel. Oda Hannah og jeg labba ut i støvler og fullt regntøy. Og mens vi var inni butikken ble det “fint” vær ute… Festlig… Men da kunne jeg jo sykle da! Så vi gikk hjem og spiste, jeg kledde meg, og så jammen meg så plaska det IGJEN. Skulle jokke tro at det var meninga at jeg skulle ut!! (Men jeg sykla altså! Og kom vel litt over halvveis før det virkelig plaska ned, og jeg kunne knapt se…men det var deilig!!)

Nå sitter vi her da. Og jeg venter på at cinnamon bunsan skal bli ferdige….yummi!! De står i ovnen… Mmmm….. Men det ville jeg bare ha sagt - atte de er til å bli feite av altså! Ikke rart at mange mennesker i USA er overvektige altså. Så masse butter de putter i oppskriftene sine! Je je. Men bryr vi oss?? Ja, men det smaker jo så DEILIG!!! Og det er jo viktig å koooooose seg. Jaffal i helga. Mmmmmmmmm

Bursdag ja…Ikke det at jeg nødvendigvis har nevnt det tidligere men… I dag har Hannah vært i bursdag. I mårra skal hele familien i bursdag. På mandag skal Hannah i bursdag igjen. Og på onsdag skal jentene i bursdag. Puh! Det er jammen meg masse bursdag for tida!! Er det lite å gjøre i fellesferien, eller?? Jeg bare lurer…. Men men. Alle barn elsker jo bursdager! Samma hvem sin det er, bare det blir selskap! Så da er det jo helt greit!! Nå er det ikke så mange kvarterer igjen før det er synging på Refill. Håper å se non kjente!! (veldig sannsynlig, men jeg tenkte på mennesker som ikke synger i koret, og det er ikke fullt så sannsynlig da…) Jepp jepp! Det er tid for KOS!! Go helg videre!!